§ 19-1. Kommunalt oppgavefellesskap

Et kommunalt oppgavefellesskap er en samarbeidsform der to eller flere kommuner eller fylkeskommuner løser felles oppgaver sammen. Beslutningen om å opprette det tas av kommunestyrene og fylkestingene selv. Den kan altså ikke overlates til administrasjonen eller til et lavere organ.

Viktigste grense er at et oppgavefellesskap ikke kan få myndighet til å treffe enkeltvedtak (avgjørelser som gjelder en bestemt sak eller person). Det finnes to unntak. Fellesskapet kan få slik myndighet når vedtaket gjelder interne forhold i samarbeidet. Det kan også få den når det forvalter tilskuddsordninger. Skal samarbeidet derimot avgjøre enkeltsaker overfor innbyggerne, er oppgavefellesskapet feil verktøy.

Navnet skal vise organisasjonsformen. Det må inneholde ordene «kommunalt oppgavefellesskap» eller forkortelsen KO. Paragrafen slår også fast at de øvrige kapitlene i loven gjelder tilsvarende for oppgavefellesskap, så langt de passer. Det betyr at man ikke finner et komplett regelverk her. Resten av loven brukes som støtte, med tilpasninger.

Kapittelet bygger videre på denne paragrafen. Deltakernes økonomiske ansvar står i § 19-2, representantskapet i § 19-3 og den skriftlige samarbeidsavtalen i § 19-4. Interkommunalt politisk råd i § 18-1 er en parallell samarbeidsform, men den er tenkt for saker som går på tvers av kommune- og fylkesgrensene. Vertskommunesamarbeid i § 20-1 er et alternativ der en kommune kan overlate oppgaver og enkeltvedtak til en annen kommune. Overgangsregler for eldre interkommunale styrer står i § 31-2 og viser til denne paragrafen.

Eksempel: to kommuner vil drive en felles tilskuddsordning. Det kan et oppgavefellesskap ta seg av. Skal samarbeidet i stedet gi vedtak om en bestemt persons rettigheter, må kommunene velge en annen samarbeidsform.