§ 56. Tålegrense for erstatning ved tillatt forurensning

§ 56 begrenser retten til erstatning når forurensningen i seg selv er lovlig, altså skjer innenfor en gitt tillatelse. Er forurensningen tillatt, kan det bare kreves erstatning i den grad forurensningen er urimelig eller unødig etter granneloven. Med andre ord er ikke enhver tillatt forurensning erstatningsfri: rammer den påfallende hardt eller uten god grunn, kan det likevel gi rett til erstatning. Selv om forurensningsskaden ikke i seg selv gir grunnlag for erstatning etter reglene i kapittel 8, kan den fortsatt tas med i vurderingen hvis det reises et eget krav om erstatning etter granneloven. Paragrafen fungerer dermed som en bro mellom det særskilte erstatningsansvaret for forurensningsskade og de mer generelle nabolovsreglene om hva man må tåle fra omgivelsene.

Tålegrensen i § 56 må leses i lys av virkeområdet for hele kapittel 8. Kapitlet gjelder plikten til å betale erstatning for forurensningsskade, men bare så langt ansvaret ikke allerede er særskilt regulert i annen lovgivning eller i kontrakt, jf. § 53. Det gjelder for skader som inntrer i Norge eller i norsk økonomisk sone, og i noen tilfeller også skader som inntrer utenfor disse områdene, jf. § 54. Ansvarlig er som hovedregel eieren av eiendommen, gjenstanden, anlegget eller virksomheten som forurenser, uavhengig av om eieren har vist skyld, se § 55. Reglene om tålegrense hører dermed sammen med de grunnleggende retningslinjene for loven i § 2, som blant annet sier at kostnadene ved forurensning som hovedregel skal dekkes av den som forurenser.

Kommer man forbi tålegrensen i § 56, regulerer resten av kapitlet hva erstatningen kan dekke og hvordan den fastsettes. Ansvaret kan blant annet omfatte økonomisk tap og utgifter til rimelige tiltak mot forurensningen, jf. § 57, og i noen tilfeller også gjenopprettingserstatning til allmennheten ved skade på friluftslivet, se § 58. Har flere mulige årsaker bidratt til skaden, regnes den som er årsak til forurensningen som ansvarlig, med mindre en annen årsak gjøres mer sannsynlig, jf. § 59. Erstatningen kan gis som et engangsbeløp eller i avdrag, se § 60, og retten kan i visse tilfeller lempe på ansvaret, blant annet der eiendommen eller tingen tåler særlig lite, jf. § 61.