§ 58. Erstatning til allmennheten for skadet natur
- Ikke-tillatt forurensning som hindrer allemannsrett utenfor næring, kan gi erstatning til å gjenopprette miljøet.
- Kravet fremmes normalt av forurensningsmyndigheten på kommune-, fylkes- eller statsnivå, avhengig av hvor skaden rammer.
- En privat organisasjon med rettslig interesse kan også reise kravet, men pengene går likevel til myndigheten.
- Myndigheten som fremmer kravet, følger av arbeidsdelingen mellom forurensningsmyndighetene i § 81.
§ 58. Gjenopprettingserstatning til allmennheten ved skade som rammer utøvelse av allemannsretter utenfor næring m.v
§ 58 gir en særlig ordning for skade som ikke rammer en enkeltperson direkte, men fellesskapets mulighet til å bruke naturen - de såkalte allemannsrettene utenfor næring, som friluftsliv, fiske og bading. Er forurensningen ikke tillatt, og den hindrer eller begrenser denne bruken, kan det kreves erstatning for rimelige utgifter til å gjenopprette miljøet, slik at naturen så langt det går kan brukes som før.
Fordi skaden treffer allmennheten og ikke en bestemt skadelidt, er det normalt det offentlige som fremmer kravet på fellesskapets vegne. Er skaden avgrenset til én kommune, er det den kommunale forurensningsmyndigheten som reiser saken; gjelder den flere kommuner, eller er kommunen selv motpart, tar fylkesnivået over, og ved skade i flere fylker eller krav mot fylkeskommunen er det staten som står for kravet. En privat organisasjon med rettslig interesse, for eksempel en miljøorganisasjon som jobber for et bestemt friluftsområde, kan også reise saken selv, uavhengig av om myndigheten gjør det. Reiser en slik organisasjon saken, går erstatningsbeløpet likevel til forurensningsmyndigheten, som bestemmer hvordan pengene skal brukes til gjenoppretting - organisasjonen kan i så fall få dekket nødvendige sakskostnader av beløpet.
Ordningen for hvem som er forurensningsmyndighet på de ulike nivåene, følger av § 81, som deler myndigheten mellom stat, fylke og kommune. Paragrafen er også nevnt i tilknytning til § 57, som bruker gjenopprettingserstatningen som en avgrensning mot annen erstatning for skade på allemannsrett i næring.
I kapittel 8 ellers er § 58 en av flere bestemmelser som bygger på hverandre: § 54 og § 56 setter grenser for virkeområde og tålegrense, § 55 og § 57 fastsetter hvem som er ansvarlig og hva ansvaret omfatter, mens § 59 løser flere mulige skadeårsaker, § 60 og § 61 regulerer utbetaling og lemping, og § 62 sier noe om hvordan erstatning skal brukes når en utleid bolig er skadet.