§ 53. Erstatning for forurensningsskade - virkeområde

Paragrafen slår fast hva erstatningskapitlet i loven omfatter. Reglene gjelder plikten til å betale erstatning for forurensningsskade, men bare der ansvaret ikke allerede er særskilt regulert av annen lovgivning eller av en kontrakt mellom partene. Med forurensningsskade menes skade, ulempe eller tap som skyldes forurensning slik det er definert i § 6, og lys eller annen stråling som skader miljøet regnes alltid som forurensning i denne sammenhengen, selv om det ellers er bestemt noe annet. De samme reglene gjelder tilsvarende for skade, ulempe eller tap som skyldes avfall etter definisjonen i § 27, og for forurensning og avfall knyttet til transportanlegg og transportmidler, uavhengig av at loven ellers kan være begrenset for slike tilfeller etter § 5.

I praksis betyr avgrensningen at kapitlet er en sekkebestemmelse: det trer bare inn der ikke andre regler allerede løser ansvarsspørsmålet, for eksempel gjennom en kontrakt mellom parter som selv har regulert hvem som bærer risikoen. Fordi definisjonen av forurensning er vid, kan svært mange typer skadetilfeller i utgangspunktet omfattes, fra klassisk utslipp til vann eller luft, til stråling og lysforurensning som forstyrrer miljøet. At også avfall er likestilt med forurensning, betyr at skader fra feil håndtering av avfall som utgangspunkt behandles på samme måte erstatningsrettslig som skader fra klassisk forurensning.

Paragrafen er inngangsporten til hele erstatningskapitlet, og resten av kapittel 8 bygger videre på den. Det stedlige virkeområdet og hvilket lands rett som gjelder, er regulert i § 54, mens § 55 bestemmer hvem som kan holdes ansvarlig, typisk eier eller den som driver virksomheten. Omfanget av det som kan kreves erstattet, er nærmere fastsatt i § 57, som viser tilbake til definisjonen av forurensningsskade her i § 53. Paragrafen har også en side mot resten av loven, siden den viser til det generelle virkeområdet i § 3 og til reglene om transport i § 5.