§ 59. Ansvar når flere kan ha forurenset

§ 59 løser et bevisproblem som er typisk for forurensningssaker: ofte er det vanskelig å si nøyaktig hvilken kilde som forårsaket skaden når flere kan ha bidratt. Regelen sier at den som har sluppet ut forurensning som alene eller sammen med andre kan ha ført til skaden, regnes som skadevolder - med mindre det vises at en annen årsak er mer sannsynlig. Har flere hver for seg eller til sammen forårsaket skaden i tilstrekkelig grad, svarer de solidarisk, det vil si at den skadelidte kan kreve hele beløpet fra hvem som helst av dem.

Beviskravet er lagt om til gunst for den skadelidte: normalt må man vise hva som mest sannsynlig skjedde, men her er det den som hevder at et annet forhold er årsaken, som må underbygge dette. Tenk deg to virksomheter ved samme vassdrag der begge har sluppet ut stoffer som kan ha skadet fiskebestanden. Klarer ingen av dem å vise at den andres utslipp er den mer sannsynlige årsaken, kan begge holdes ansvarlige. Har derimot en av dem klart mest av skylden, kan retten sette ned eller helt fjerne ansvaret for den som bidro lite, avhengig av hvor stort bidraget var, hvilken type virksomhet det er tale om, og omstendighetene for øvrig.

Bestemmelsen er en del av det samlede erstatningssystemet i kapittel 8: § 55 utpeker hvem som er ansvarssubjekt, § 56 og § 57 setter grenser for når og hvor mye som kan kreves, § 58 gir en særlig ordning for allemannsretter, mens § 60 og § 61 regulerer utbetaling og lemping av ansvaret. § 62 og § 63 gjelder bruken av erstatning ved utleiebolig og plikten til å stille sikkerhet.