§ 57. Hva dekker erstatningsansvaret for forurensning?
- Ansvaret dekker økonomisk tap fra forurensningsskade og rimelige utgifter til å hindre eller begrense skaden.
- Utgifter til tiltak mot lovlig forurensning erstattes ikke hvis de ville kostet mer enn skaden selv.
- Tap som følge av hindret allemannsrett i næring er også omfattet, med en egen ordning for allmennheten i § 58.
- En ansatt kan kreve tap ved driftsstans erstattet, men bare hvis kravet ikke er en for fjern følge av forurensningen.
§ 57. Ansvarets omfang
- erstatning for økonomisk tap som følge av forurensningsskade som nevnt i § 53,
- erstatning for skade, tap, ulempe eller utgifter som følge av rimelige tiltak for å hindre, begrense, fjerne eller avbøte forurensningsskade. Utgifter til tiltak mot forurensning som var tillatt, kan likevel ikke kreves erstattet i den utstrekning slik erstatning klart ville overstige den erstatning som kunne ha vært krevd dersom tiltakene ikke var blitt satt i verk,
- erstatning for skade, tap eller ulempe som følge av at forurensningen hindrer eller vanskeliggjør utøving av allemannsrett i næring,
- erstatning for skade, ulempe eller tap med hensyn til annen utøving av allemannsrett etter reglene i § 58,
- erstatning for tap som en arbeidstaker lider ved at forurensningen fører til driftsstans eller innskrenking i en virksomhet han eller hun er ansatt i. Dette gjelder likevel ikke når virksomheten som sådan ikke kan kreve sitt tap erstattet fordi tapet er en for fjern og upåregnelig følge av forurensningen.
§ 57 avgrenser hvilke typer tap som faktisk dekkes av erstatningsansvaret i kapittel 8. Kjernen er økonomisk tap som skyldes selve forurensningsskaden, men ordningen dekker også utgifter til rimelige tiltak for å hindre, stanse eller bøte på skaden - for eksempel kostnader ved å begrense et utslipp. Har man satt i verk tiltak mot forurensning som i og for seg var tillatt, kan utgiftene likevel ikke kreves erstattet dersom beløpet klart ville blitt høyere enn om man ikke hadde gjort noe. Paragrafen omfatter også tap knyttet til at forurensning hindrer bruk av allemannsretter i næring, og viser til den særskilte erstatningsordningen for allmennheten i § 58. Til slutt nevnes at også en ansatt kan kreve tap erstattet hvis forurensningen fører til driftsstans hos arbeidsgiveren, men ikke hvis virksomheten selv ikke kunne fått dekket sitt tap fordi det ligger for langt fra den egentlige skadeårsaken.
Bestemmelsen bygger direkte på virkeområdet i § 53, som definerer hva som regnes som forurensningsskade og slår fast at kapittelet blant annet gjelder skade fra avfall og fra transportanlegg. Den henger også sammen med § 58, som gir regler om hvem som kan fremme krav om gjenopprettingserstatning når allemannsretter utenfor næring blir skadet, og om hvordan beløpet skal brukes.
For øvrig er § 57 en del av det samme systemet som § 54 om stedlig virkeområde, § 55 om hvem som er ansvarlig, § 56 om tålegrensen for tillatt forurensning, § 59 om flere mulige skadeårsaker, § 60 om utbetalingsform og § 61 om lemping av ansvaret.
- § 53Erstatning for forurensningsskade - virkeområde
- § 58Erstatning til allmennheten for skadet natur
- § 54Hvor gjelder erstatningsreglene for forurensning
- § 55Hvem er ansvarlig for forurensningsskade?
- § 56Tålegrense for erstatning ved tillatt forurensning