§ 28. Forbud mot å forsøple med avfall

Paragrafen setter opp et generelt forbud mot å tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall på en måte som virker skjemmende eller skader eller er til ulempe for miljøet. Forbudet retter seg mot alle former for håndtering av avfall som kan gi et slikt resultat, uavhengig av hvem som er ansvarlig for stedet der avfallet befinner seg. Forbudet er likevel ikke til hinder for at avfall håndteres eller leveres til opplagsplasser eller behandlingsanlegg som har tillatelse etter § 29. Har noen brutt forbudet, følger det en selvstendig plikt til å rydde opp etter seg.

I praksis fanger bestemmelsen opp alt fra søppel som kastes i naturen til avfall som hoper seg opp på en tomt uten at det blir kjørt bort. Tenk på en virksomhet som oppbevarer avfall utenfor et godkjent anlegg og lar det ligge synlig for omgivelsene: dette rammes av forbudet selv om avfallet i seg selv ikke er farlig, fordi det virker skjemmende. Blir avfallet i stedet levert til en opplagsplass eller et behandlingsanlegg med tillatelse etter § 29, er håndteringen lovlig, og den som eventuelt likevel etterlater avfall ulovlig, må selv sørge for oppryddingen.

Forbudet bygger på avfallsbegrepet i § 27 og definisjonene i § 27a, og virker som en generell bakgrunnsregel for de øvrige reglene om avfallshåndtering: kravet til tillatelse for opplagsplasser og behandlingsanlegg i § 29, kommunal innsamling i § 30, spesialavfall i § 31, næringsavfall i § 32, mottaksanlegg for avfall fra skip i § 32a og grensekryssende forsendelser i § 32b. Etter § 29 må den som driver en opplagsplass eller et anlegg for avfallsbehandling som kan forurense eller virke skjemmende, ha tillatelse, og tillatelsen kan sette vilkår om blant annet transport og oppbevaring av avfallet, altså nettopp den håndteringen som ellers rammes av forbudet i § 28. Bestemmelsen er dessuten grunnlaget for kommunens mulighet til å gi pålegg om opprydding etter § 37, for overtredelsesgebyr etter § 80 og for reglene om forholdet til eldre virksomheter i § 86.