§ 1-3. Kan reglene i lovens første del avtales bort?

Paragrafen er en beskyttelsesregel. Hovedregelen er at reglene i lovens første del ikke kan settes til side ved avtale. Et forsikringsselskap kan altså ikke skrive i vilkårene at kunden gir avkall på for eksempel selskapets plikter til å opptre redelig eller på reglene om frister. Bare der loven selv åpner for det, kan man avtale noe annet.

Loven åpner for to unntak, og begge gjelder bare § 1-6 om kommunikasjon. Det første gjelder avtaler om store risikoer. Der kan partene avtale noe annet enn det § 1-6 sier. Hva som regnes som store risikoer, fastsetter Kongen nærmere i forskrift. Det andre unntaket gjelder når motparten ikke er forbruker. Da kan andre og tredje ledd i § 1-6 fravikes. Første ledd i § 1-6 er dermed vernet også overfor næringsdrivende, med mindre avtalen gjelder en stor risiko.

Hva § 1-6 handler om, går fram av at den regulerer elektronisk kommunikasjon: meldinger skal sendes på en betryggende måte, loven sier når en melding regnes som fremme, og den stiller krav til varsler og til hva som er et skriftlig dokument. Unntakene gir rom for egne ordninger på disse punktene der risikoen er stor eller motparten ikke er forbruker. Unntaket for andre enn forbrukere gir ingen adgang til å fravike overfor en forbruker.

Andre deler av loven har sine egne paragrafer om samme spørsmål: § 1a-2 for annen del, § 2-3 for tredje del og § 20-1 for femte del. Ut fra tittelen viser også § 7-8, om skadelidtes stilling ved ansvarsforsikring i tilknytning til større næringsvirksomhet, tilbake til denne paragrafen. Samlet gir dette et system der hver del av loven sier for seg hvor langt avtalefriheten går.