§ 1A-2. Kan lovens annen del fravikes ved avtale?

Paragrafen sier om reglene i lovens annen del er tvingende, altså om partene kan avtale noe annet. Hovedregelen er at de ikke kan det. Delen gjelder blant annet informasjon før avtalen, kartlegging av kundens behov og angrerett.

Andre ledd åpner for et viktig unntak: ved avtaler om store risikoer kan loven ellers fravikes. Nærmere regler om hva som er store risikoer gir Kongen i forskrift (§ 1-3). Unntaket har selv to unntak. Regelen om at delen også gjelder når distributøren er en annen enn selskapet (§ 1a-3) og forbudet mot koblingssalg (§ 1b-4) kan ikke fravikes, heller ikke ved store risikoer. Forbudet mot koblingssalg betyr at en forsikring som tilbys som tillegg til en vare eller tjeneste, ikke kan gjøres til vilkår for kjøpet. Slike vilkår er ikke bindende for en forbruker.

Tredje ledd gjelder én av informasjonsreglene i kapittel 1C: den kan fravikes ved avtale med andre enn forbrukere. Forbrukere har dermed sterkere vern enn andre kunder. Lovens første del har en tilsvarende ordning, der enkelte regler kan fravikes ved avtale med andre enn forbrukere (§ 1-3).

Vernet omfatter blant annet distributørens plikt til å kartlegge kundens krav og behov (§ 1b-1), forbudet mot å nekte forsikring uten saklig grunn (§ 1b-3), plikten til å gi informasjon i god tid før avtalen (§ 1c-1) og kravet om skriftlige opplysninger (§ 1c-2). Disse reglene er i utgangspunktet tvingende. Ved store risikoer er det derimot rom for avtalefrihet, med unntak av de to reglene nevnt over. Eksempel (bare med rollene i loven): I en avtale om store risikoer kan partene velge å avvike fra kravene til informasjon i kapittel 1C, men ikke fra forbudet mot at forsikring gjøres til vilkår for kjøp av en vare.