§ 1-6. Elektronisk kommunikasjon og meldinger i forsikring

Paragrafen regulerer hvordan meldinger etter loven kan sendes og når de regnes som mottatt. Utgangspunktet er at selskapet og kunden kan bruke elektronisk kommunikasjon, så lenge det skjer på en betryggende måte. Selskapet må ved avtaleinngåelsen, eller første gang elektronisk kommunikasjon brukes, opplyse mottakeren om at han eller hun kan reservere seg, og om hva valget betyr rettslig.

Når det følger rettsvirkninger av at en melding er kommet frem, skiller loven mellom retningene. En elektronisk melding til selskapet regnes som fremme når den på betryggende måte er sendt eller gjort tilgjengelig for selskapet. En elektronisk melding fra selskapet regnes derimot som fremme først når mottakeren har fått vite at den er kommet. Har mottakeren samtykket til elektronisk kommunikasjon, regnes meldingen likevel som fremme når den er kommet frem på avtalt måte. Er innholdet avgjørende for mottakeren, må selskapet forsikre seg om at mottakeren vet at meldingen er mottatt.

Skal noen varsles etter loven, må varselet, eller en melding om at et varsel finnes, sendes direkte til mottakeren. Krever loven et skriftlig dokument, holder det ikke med hva som helst. Det må være papir eller et annet varig medium, altså noe mottakeren kan lagre og få gjengitt uendret så lenge det trengs. Skriftlig innebærer at det er brukt skrifttegn. Kongen kan i forskrift si nærmere hva som regnes som en betryggende måte.

Paragrafen har egne unntak fra hovedregelen om at første del ikke kan avtales bort. Etter § 1-3 kan hele paragrafen fravikes ved avtale om store risikoer, mens andre og tredje ledd kan fravikes overfor andre enn forbrukere. § 1-5 krever at selskapet bruker avtalt kommunikasjonsform og klare opplysninger, og § 1-7 krever at vilkårene er lett tilgjengelige. § 1-8 sier hvordan frister regnes ut, noe som har betydning når en melding skal nå fram innen en frist.