§ 3-4. Fellesstyre for bygdeallmenninger

Bygdeallmenningsloven·LOV-1992-06-19-59
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 3-4. Fellesstyre

For bygdeallmenninger som naturlig hører sammen eller som tidligere har vært én allmenning, og hvor det i forbindelse med delingen eller på annen måte er opprettholdt fellesbruk uavhengig av de nye allmenningsgrenser, kan det etableres et fellesstyre til administrasjon av slik fellesbruk. Beslutning om etablering av et fellesstyre treffes av de allmenningsstyrer som spørsmålet berører. Ordningen forutsetter tilslutning fra alle de allmenninger som inngår i det felles bruksområde, og opphører hvis ett av allmenningsstyrene beslutter å tre ut.
Fellesstyret består av lederne og nestlederne i de respektive allmenningsstyrene, med oppnevnte styremedlemmer som varamedlemmer.
Fellesstyret har samme myndighet i spørsmål vedrørende fellesbruken som et allmenningsstyre ellers har i spørsmål om bruksrett innen den enkelte allmenning, jfr. § 3-2 annet ledd.
Fellesstyret skal sørge for at det i den enkelte allmennings bruksregler så vidt mulig blir fastsatt ens bestemmelser om utøvelse av fellesbruken.
Kilde: Lovdata — Bygdeallmenningsloven § 3-4
Hva betyr dette?

Paragrafen åpner for at flere bygdeallmenninger som opprinnelig hørte sammen, eller som tidligere var én allmenning, kan opprette et felles styre for den bruken de fortsatt driver sammen på tvers av de nye grensene. Et slikt fellesstyre kan bare etableres ved beslutning fra de allmenningsstyrene saken gjelder, og forutsetter at samtlige berørte allmenninger slutter seg til ordningen; trekker ett av styrene seg, faller hele ordningen bort. Fellesstyret settes sammen av lederne og nestlederne fra de respektive allmenningsstyrene, mens øvrige oppnevnte styremedlemmer fungerer som vararepresentanter. I spørsmål som gjelder selve fellesbruken har fellesstyret den samme myndigheten som et ordinært allmenningsstyre ellers har over bruksretten innad i én allmenning. I tillegg skal fellesstyret arbeide for at de involverte allmenningenes bruksregler, så langt det lar seg gjøre, inneholder like bestemmelser om hvordan fellesbruken skal utøves.

Ordningen svarer på et praktisk problem som oppstår når en allmenning deles i to eller flere: naturressurser som beite eller fellesarealer bryr seg ikke om de nye administrative grensene, og uten samordning kunne hver av de nye allmenningene innført ulike regler for den samme fellesbruken. I stedet for å tvinge fram identiske bruksregler i alle allmenninger, legger loven opp til frivillig, fortløpende enighet - hver allmenning beholder retten til å tre ut, og ordningen består bare så lenge alle parter fortsatt vil være med. I praksis betyr dette at fellesstyret må jobbe for konsensus mellom flere selvstendige allmenningsstyrer, ikke bare fatte vedtak på egen hånd slik et ordinært styre kan gjøre for sin allmenning.

Fellesstyrets myndighet er hentet direkte fra § 3-2 annet ledd, som gir det ordinære allmenningsstyret adgang til å avgjøre alle spørsmål om forvaltning, drift og bruksrett som ikke er lagt til noen annen. Ordningen berører ikke plikten til å ha en egen allmenningsbestyrer i hver allmenning etter § 3-5, eller kravet om egen skogbruksplan etter § 3-6 - disse gjelder fortsatt for hver allmenning for seg. Der fellesstyret derimot griper direkte inn, er i arbeidet med å samordne bruksreglene som er omtalt i §§ 3-7 til 3-9, slik at reglene for fellesbruken blir mest mulig like på tvers av allmenningene. Lederne som utgjør fellesstyret, henter for øvrig sin opprinnelige forankring fra § 3-1 om at forvaltningen av den enkelte allmenning ligger til allmenningsstyret.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i bygdeallmenningsloven →
Gratis vurdering av din sak