§ 5. Navngivelse og vern mot krenkende bruk av verk

Paragrafen gir opphaveren det som kalles ideelle rettigheter, i motsetning til de økonomiske rettighetene som ellers står sentralt i loven. Første ledd sikrer opphaveren rett til å bli navngitt når eksemplar av verket lages eller når verket gjøres tilgjengelig for andre, så langt det lar seg gjøre i praksis og stemmer med det som er vanlig skikk på området. Andre ledd verner verket og opphaveren mot at noen endrer verket eller bruker det i en sammenheng som skader opphaverens eller verkets omdømme eller særpreg – dette omtales gjerne som respektretten. Tredje ledd slår fast at disse to rettighetene som hovedregel ikke kan gis fra seg, bortsett fra i avtaler om bruk som er klart avgrenset i art og omfang. Fjerde ledd gir opphaveren en ekstra beskyttelse: har opphaveren likevel sagt seg enig i bruken, men bruken like fullt blir krenkende, kan opphaveren kreve at bruken ikke skjer under eget navn, eller at det opplyses at endringene ikke stammer fra opphaveren selv – og denne retten kan aldri fravikes.

Bestemmelsen kommer i tillegg til den økonomiske eneretten i § 3, som gjelder eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring, og til grunnregelen i § 2 om at den som skaper verket, får opphavsrett til det. Når noen bearbeider eller oversetter et verk etter § 6, får bearbeidelsen egen opphavsrett, men navngivelses- og respektretten til originalopphaveren består likevel. Er opphaveren ukjent, kan utgiveren opptre på vegne av opphaveren etter § 9, noe som også har betydning for hvordan navngivelsesplikten kan oppfylles i praksis. Flere andre bestemmelser i loven viser videre til § 5, blant annet reglene om arv av opphavsrett i § 75, om straff i § 79 og om forbud mot krenkende tilgjengeliggjøring i § 108, noe som viser at de ideelle rettighetene har betydning langt utover selve paragrafen.

Tenk deg en illustratør som har laget tegninger til en bok. Blir tegningene brukt i en annen sammenheng, for eksempel i en reklame illustratøren ikke er informert om, skal illustratøren normalt navngis der det er praktisk mulig. Endres tegningene på en måte som fremstiller illustratøren i et dårlig lys, kan illustratøren kreve at endringen stanses eller at det tydelig fremgår at endringene ikke er illustratørens egne, selv om illustratøren opprinnelig ga samtykke til bruken.