Hvem bestemmer over avdødes upubliserte manus og dagbøker?
Arvingene bestemmer sammen over avdødes manus og dagbøker, med mindre avdøde har bestemt noe annet i testament. Skal et verk offentliggjøres for første gang, trenger arvingene samtykke fra alle, hvis ikke avdøde selv hadde gitt det på forhånd (åndsverkloven § 75). Papirene tilhører boet, og opphavsretten går i arv. Dagbøker kan også sette grenser av hensyn til menneskene som er omtalt i dem.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hvem bestemmer over papirene, og hvem eier rettighetene
Et manus eller en dagbok er to ting på en gang. Det er en gjenstand, altså papirene eller datafilene, og det er et åndsverk med opphavsrett. Gjenstanden er en eiendel i dødsboet og fordeles på skiftet som andre eiendeler, se hvordan innbo fordeles etter dødsfall. Opphavsretten går over til arvingene etter de vanlige arvereglene (åndsverkloven § 75).
Det er rettighetene som avgjør hvem som kan bestemme over utgivelse. Den som bare har fått mappen med papirer i hendene, kan derfor ikke sende dem til et forlag på egen hånd. Og den som arver rettighetene, må ha tilgang til papirene for å kunne gjøre noe med dem. Arvingene bør derfor bli enige om hvem som oppbevarer originalene, og hvordan de andre kan få kopier.
Er det bare ett barn som arver, er saken enkel: det barnet bestemmer. Flere arvinger deler rettighetene i fellesskap, og da trengs det regler for hvem som avgjør hva.
Første gangs utgivelse krever at alle arvingene sier ja
Er opphavsretten gått til flere arvinger i fellesskap, kreves samtykke fra alle til verkets første offentliggjøring. Det gjelder bare hvis arvingene eller avdøde ikke uttrykkelig eller stilltiende har samtykket på forhånd (§ 75 tredje ledd). Hadde mor for eksempel sagt til et forlag at manuset kunne utgis etter hennes død, kan det regnes som samtykke.
Et verk er offentliggjort når det lovlig er gjort tilgjengelig for allmennheten (§ 10). En privat utskrift til familien er ikke offentliggjøring. Å legge dagbøkene ut på nett, selge dem til en bokhandel eller gi dem til et arkiv med fri tilgang er det.
Dermed kan ett nei stoppe en utgivelse. Det er et strengt krav, og det er med vilje: et upublisert verk er ofte personlig, og opphaveren kan ha ment at det aldri skulle ut.
Når flertallet av arvingene er nok
Reglene skiller mellom første utgivelse og senere bruk. Er verket allerede offentliggjort, og spørsmålet er å gi det ut på en annen måte eller i en annen form enn før, holder samtykke fra arvinger som til sammen har flertallet av arvelodden. Arvelodd er hver arvings andel av arven. Med tre barn som arver likt, har hver en tredjedel, og to av dem utgjør flertallet.
Skal verket gis ut på nytt på samme måte som før, kan hver enkelt arving både kreve og samtykke til det.
Reglene gjelder bare så langt avdøde ikke har bestemt annet i testamentet.
Testamentet kan bestemme hvem som avgjør
Opphaveren kan i testament gi bestemmelser om hvordan opphavsretten skal utøves, og de binder også ektefelle og livsarvinger (§ 75 andre ledd). Hun kan for eksempel bestemme at dagbøkene skal brennes, at de skal være lukket i femti år, eller at ett av barna alene avgjør. Hun kan også overlate til en annen å treffe slike bestemmelser.
Gjenlevende ektefelle, opphaverens slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og den som er pekt ut i testamentet, kan reise søksmål hvis bestemmelsene brytes (§ 75 fjerde ledd). Slike bestemmelser gjelder utøvelsen av opphavsretten, ikke fordelingen av arven ellers.
Har du funnet et testament, les det med tanke på slike ønsker. Mange skriver dem i et eget brev. Et slikt brev uten testamentets form er ikke automatisk bindende, men det sier noe om hva avdøde ville.
Dagbøker rører ved andres liv
Dagbøker og brev handler ofte om andre mennesker. Opphavsretten sier hvem som kan bestemme over utgivelse. Den gir ikke rett til å publisere hva som helst. Skriver dagboken om en levende person på en måte som utleverer privatlivet hans, kan hensynet til ham sette grenser som gjelder uavhengig av arvingenes enighet.
Opphaverens egne ideelle rettigheter består også. Et verk må ikke endres eller gjøres tilgjengelig på en måte som er krenkende for opphaverens anseelse eller verkets egenart (§ 5). Å klippe i dagbøkene slik at meningen forskyves, kan derfor være et problem selv med samtykke fra arvingene.
Dagny og romanmanuset
Dagny døde og etterlot et ferdig romanmanus og tolv dagbøker. Hun hadde ikke testament. De tre barna Magnus, Eline og Kasper arvet en tredjedel hver.
Et forlag var interessert i romanen. Magnus og Eline sa ja, men Kasper ville ikke, fordi romanen bygger på familiens historie. Siden dette var første utgivelse, kunne forlaget ikke gå videre før alle tre hadde sagt ja. Etter flere samtaler ble de enige om at to kapitler skulle endres, og alle tre samtykket.
Dagbøkene ble liggende. Tre år senere ville Magnus og Eline la et utdrag bli lest opp i en radioserie. Fordi romanen da var utgitt, og dette var en annen måte å offentliggjøre på, holdt det med de to, som til sammen hadde to tredjedeler.
Kort oppsummert
- Papirene er eiendeler i boet, og opphavsretten til manus og dagbøker går i arv.
- Første offentliggjøring krever samtykke fra alle arvingene, med mindre avdøde eller arvingene har samtykket på forhånd.
- Ved annen bruk av et allerede utgitt verk kan flertall etter arvelodd være nok.
- Testamentet kan binde arvingene når det gjelder hvem som bestemmer over avdødes manus og dagbøker.
- Hensynet til personer som omtales, og opphaverens vern mot krenkende bruk, kommer i tillegg.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.