§ 108. Forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en krenkende måte

Paragrafen verner et verks omdømme og særpreg selv etter at vernetiden – perioden opphavsretten normalt varer – er over. Brukes verket på en måte som er nedsettende for skaperens eller verkets anseelse, eller som skader kulturarven i vid forstand, rammes dette uansett om det finnes noen aktiv rettighetshaver til å reagere. Er opphaveren død, kan departementet gripe inn og forby slik bruk. Lever opphaveren fortsatt, men verket mangler vern her i landet, kan vedkommende selv be departementet om et lignende forbud.

Vernet henger sammen med retten til å bli navngitt som opphaver, jf. § 5 første ledd. Selv når vernetiden er utløpt, eller verket aldri har hatt vern i Norge, skal navngivelsen fortsatt følge god skikk så langt det er praktisk mulig. Dermed lever koblingen mellom skaper og verk videre uavhengig av om de økonomiske rettighetene er falt bort. Derimot er det ikke retten til vern mot krenkende endringer i § 5 andre ledd som videreføres her – bare navngivelsesretten er nevnt i paragrafen.

Bestemmelsen inngår i et sett regler i kapittel 8 som verner ikke-økonomiske interesser lenge etter de vanlige fristene i opphavsretten. Blant naboreglene finnes for eksempel retten til eget bilde, som hindrer at et fotografi av en person vises offentlig uten samtykke, og plikten til å varsle opphaveren i rimelig tid før et originaleksemplar må ødelegges. Til sammen viser disse reglene at loven også skal ta vare på kulturarven og enkeltpersoners omdømme, ikke bare rettighetshavernes økonomi.

Paragrafen er selv nevnt to andre steder i loven: i § 79, som gjelder straff, og i § 113, som gjelder lovens rekkevidde for opphavsrett til åndsverk. Det viser at reglene om vern etter vernetidens utløp er koblet både til lovens håndhevingssystem og til spørsmålet om hvilke verk loven i det hele tatt gjelder for.