Utilregnelighet og særreaksjoner: når straff erstattes av behandling

Hvem som ikke kan straffes

Reglene står i straffeloven § 20. Den som var under 15 år da handlingen skjedde, er ikke strafferettslig ansvarlig, og for dem gjelder egne tiltak som er omtalt i artikkelen om barn under 15 som er tatt av politiet. Det samme gjelder den som var utilregnelig på grunn av en av tre tilstander: sterkt avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming. I praksis er det oftest en psykose som ligger bak den første.

Det som teller, er tilstanden på handlingstidspunktet, ikke hvordan personen har det i dag og ikke hva diagnosen er. Retten skal legge vekt på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne. En diagnose alene er altså ikke nok, og de fleste som har en psykisk lidelse, er likevel straffbare.

Rus er et eget kapittel. Den som er forbigående utilregnelig på grunn av selvforskyldt rus, går som hovedregel ikke fri for straff. Er det en varig tilstand som personen selv har fremkalt, kan han likevel straffes hvis særlige grunner tilsier det.

Hvordan retten finner ut om noen er utilregnelig

Det er retten som avgjør spørsmålet om utilregnelighet, men den gjør det på grunnlag av rettspsykiatriske sakkyndige. Etter straffeprosessloven § 165 kan retten beslutte en rettspsykiatrisk undersøkelse når det er nødvendig for å avgjøre saken. Skal retten vurdere å dømme til en særreaksjon, er undersøkelsen obligatorisk.

Er det nødvendig for å bedømme sinnstilstanden, kan retten etter straffeprosessloven § 167 kjenne at siktede skal innlegges for observasjon på psykiatrisk sykehus eller annet egnet sted. Fristen skal være så kort som mulig og kan ikke overstige åtte uker. Retten kan forlenge med inntil fire uker av gangen. Tiden regnes som varetektsfradrag hvis siktede blir straffet.

Den sakkyndige gir en erklæring om hvordan sinnstilstanden var, og retten er ikke bundet av den. Retten kan komme til et annet resultat enn de sakkyndige.

Når straffen byttes ut med tvungent psykisk helsevern

Straffeloven § 62 gir to veier til tvungent psykisk helsevern. Begge krever at lovbryteren var utilregnelig etter § 20 annet til fjerde ledd, og at særreaksjonen er nødvendig for å verne samfunnet.

Den første er for alvorlige lovbrudd. Lovbryteren har begått eller forsøkt et lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet, eller som kunne utsette dem for fare, og faren for en ny og alvorlig krenkelse er nærliggende.

Den andre er for gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art. Her må faren for nye lovbrudd være særlig nærliggende, og andre tiltak må ha vist seg åpenbart uhensiktsmessige. Reaksjonen etter denne varianten kan ikke vare mer enn tre år.

Retten skal ved vurderingen av gjentakelsesfaren legge vekt på lovbruddet sammenholdt særlig med lovbryterens øvrige atferd, sykdomshistorie, aktuelle psykiske tilstand og forhold til rusmidler. Reaksjonen kan også idømmes når utilregneligheten har gjort at lovbryteren tok feil av faktum, eller var i en tilstand som ikke passer med å ha forsett.

Straffeloven § 63 gir mulighet for tvungen omsorg på de samme vilkårene som § 62. Overskriften i loven viser til psykisk utviklingshemmede i høy grad. Tvungen omsorg gjennomføres i en fagenhet i spesialisthelsetjenesten, som kan avtale at omsorgen skjer utenfor enheten når hensynet til den domfelte tilsier det og sikkerheten ikke taler imot. Den domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse.

Forskjellen på straff og særreaksjon

Straff bygger på skyld. Den som begår et lovbrudd med forsett og er tilregnelig, får en reaksjon som står i forhold til det som er gjort, og straffen har en fast ramme og en dato for når den er sonet. En særreaksjon bygger ikke på skyld, men på faren for at noe nytt skjer. Derfor kan den i prinsippet vare lenger enn en straff for samme handling, og derfor må den prøves på nytt med jevne mellomrom.

Før retten kommer til særreaksjonen, må den likevel slå fast at lovbryteren faktisk har gjort det tiltalen gjelder, eller forsøkt det. Utilregnelighet er ikke en snarvei forbi bevisene. Bare den som har begått eller forsøkt et lovbrudd som er beskrevet i § 62, kan overføres. Faktisk villfarelse som skyldes tilstanden, er ikke noe hinder: også den som ikke hadde forsett fordi han var syk, kan omfattes.

Hvordan det går etter dommen, og hvor lenge det varer

Er noen dømt til tvungent psykisk helsevern, gjelder bestemmelsene i psykisk helsevernloven så langt de passer. Det regionale helseforetaket i den domfeltes bostedsregion avgjør hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvaret, og det skal sette reaksjonen i verk umiddelbart etter at dommen er rettskraftig. De første tre ukene skal den domfelte ha døgnopphold i en institusjon. Deretter bestemmer den faglig ansvarlige hvordan helsevernet gjennomføres, og skal legge vekt både på behandling og på behovet for å beskytte samfunnet. Etter tre uker kan avgjørelser om overføring til andre tiltak påklages til kontrollkommisjonen.

Reaksjonen kan bare opprettholdes så lenge vilkåret om gjentakelsesfare i § 62 fortsatt er oppfylt. Etter straffeloven § 65 kan den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved institusjonen begjære opphør. Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør, og senest tre år etter siste rettskraftige dom må den enten beslutte opphør eller bringe saken inn for tingretten.

Utilregnelig og særreaksjon betyr ikke at alt faller bort

Selv om en person ikke kan straffes, kan andre reaksjoner komme i tillegg. Straffeloven § 67 om inndragning av utbytte gjelder selv om lovbryteren manglet skyldevne. Spørsmålet om erstatning til den som er skadet, er en egen sak etter egne regler, som du kan lese om i artikkelen om ansvar for skader en person med alvorlig psykisk lidelse forårsaker.

Kort oppsummert

• Utilregnelighet betyr at en person ikke kan straffes fordi sinnstilstanden var sterkt avvikende, bevisstheten sterkt forstyrret eller utviklingshemmingen høygradig.
• Retten innhenter rettspsykiatrisk undersøkelse før den dømmer til en særreaksjon.
• Særreaksjonene er overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, og begge krever nærliggende fare for nye lovbrudd.
• Reaksjonene har ingen fast lengde, men må prøves på nytt av påtalemyndigheten senest tre år etter siste dom.
• Den som var under 15 år, er ikke strafferettslig ansvarlig, men kan ikke dømmes til særreaksjon etter disse reglene.