Dette er et tema som krever en annen tone enn resten av denne artikkelserien. Der barn som knuser vinduer med fotball, eller hunder som stikker av i parken, ofte kan omtales med et glimt i øyet, handler dette spørsmålet om mennesker i en dyp og alvorlig livssituasjon — og om pårørende som kanskje står midt i en vanskelig omsorgssituasjon når spørsmålet om erstatningsansvar plutselig dukker opp.

Hva sier loven, og hvorfor bruker den gammelt språk?

Skadeserstatningsloven § 1-3 regulerer erstatningsansvar for personer som på skadetidspunktet var, som loven formulerer det, "sinnssyke, bevisstløse eller på lignende måte ute av stand til å styre sin handling". Dette er eldre lovterminologi som i dag først og fremst forstås som en beskrivelse av personer med alvorlig psykisk lidelse, eller andre alvorlige tilstander som gjør at vedkommende i det aktuelle øyeblikket ikke har evne til å forstå eller kontrollere egne handlinger. Det er verdt å understreke at dette er en formulering hentet fra en lov fra 1969, og at språkbruken bør leses i lys av det — ikke som en beskrivelse rettsregel.no bruker fordi vi mener den er dekkende eller riktig i dag.

Hovedregelen: som regel intet ansvar

Utgangspunktet i norsk erstatningsrett er at man normalt ikke kan holdes ansvarlig for handlinger man var ute av stand til å styre eller forstå rekkevidden av. Dette henger sammen med en grunnleggende tanke i erstatningsretten: ansvar bygger normalt på at man kunne og burde ha handlet annerledes. Var man i en tilstand der man overhodet ikke kunne styre egne handlinger, mangler dette grunnlaget i utgangspunktet.

Unntaket: en snever, skjønnsom rimelighetsvurdering

Skadeserstatningsloven § 1-3 åpner likevel for at retten i visse tilfeller kan pålegge erstatningsansvar selv i disse situasjonene, dersom retten finner det rimelig etter en helhetsvurdering. I denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på:

  • Den skadevoldende personens økonomiske evne
  • Skadelidtes økonomiske evne
  • Om det finnes en ansvarsforsikring som kan dekke skaden
  • Omstendighetene for øvrig i saken

Dette er ikke en regel som brukes for å straffe eller klandre noen for en tilstand de ikke har kunnet noe for. Den er snarere et forsøk på å balansere to hensyn som begge kan være tungtveiende: på den ene siden at man normalt ikke bør bebreides for handlinger man ikke kunne kontrollere, og på den andre siden at den som har lidt en reell skade, i noen tilfeller bør kunne få dekning — særlig der det finnes en forsikring som uansett vil dekke kostnaden, slik at det ikke er den syke personen selv som personlig rammes økonomisk.

Hva betyr dette for pårørende?

Hvis du er pårørende til noen med en alvorlig psykisk lidelse, og bekymrer deg for at vedkommende kan forårsake skade i en vanskelig periode, er det viktig å vite at loven ikke automatisk pålegger deg selv noe ansvar for den voksne personens handlinger — dette er en helt annen situasjon enn foreldreansvaret for mindreårige barn, som er regulert i egne bestemmelser. Ansvar for en voksen person med alvorlig psykisk lidelse vurderes mot personen selv, ikke mot pårørende, med mindre pårørende har en helt egen, selvstendig rolle i saken (for eksempel som verge med bestemte plikter, noe som er en egen og mer kompleks vurdering).

Hvordan vurderes en konkret sak?

Dette er et område av loven hvor den konkrete, individuelle vurderingen veier særlig tungt, og hvor generelle artikler som denne har begrenset verdi utover å forklare de overordnede prinsippene. Har du eller noen i familien din havnet i en situasjon hvor dette spørsmålet er blitt aktuelt, er det klokt å søke individuell juridisk rådgivning, gjerne i kombinasjon med annen relevant bistand, gitt hvor sammensatt og personlig denne typen saker som regel er.

Kort oppsummert: - Skadeserstatningsloven § 1-3 gjelder personer som på skadetidspunktet var ute av stand til å styre sine handlinger på grunn av alvorlig psykisk lidelse eller lignende tilstand. - Hovedregelen er at det normalt ikke foreligger erstatningsansvar i en slik situasjon. - Retten kan likevel i unntakstilfeller pålegge ansvar dersom det fremstår rimelig, blant annet ut fra partenes økonomiske evne og eventuell forsikringsdekning. - Ansvaret retter seg mot personen selv, ikke automatisk mot pårørende, og dette er et område hvor individuell rådgivning er særlig viktig.