§ 65. Når tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg skal opphøre

Straffeloven·LOV-2005-05-20-28
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 65. Opphør av reaksjonene

Tvungent psykisk helsevern etter § 62 og tvungen omsorg etter § 63 kan bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare i § 62 fortsatt er oppfylt.
Den domfelte, hans nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved den institusjon som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Hvem som er den domfeltes nærmeste pårørende, avgjøres etter pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 første ledd bokstav b. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som treffer avgjørelsen ved dom. Behandlingen av saken skal påskyndes.
Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før 1 år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig. Ved særreaksjon idømt på grunnlag av lovbrudd som nevnt i § 62 annet ledd, kan det ikke begjæres opphør før seks måneder etter at overføringsdommen eller dom som nekter opphør er endelig.
Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen. Senest 3 år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten, som avgjør ved dom om reaksjonen skal opprettholdes. Særreaksjon idømt på grunnlag av lovbrudd som nevnt i § 62 annet ledd skal senest opphøre tre år etter overføringsdommen.
Dersom en person som er idømt en særreaksjon, utvises og forlater riket, opphører særreaksjonen midlertidig. Vender vedkommende tilbake til riket, skal påtalemyndigheten avgjøre om reaksjonen skal opprettholdes eller opphøre. Dersom påtalemyndigheten beslutter opprettholdelse og det er gått mer enn tre år siden siste rettskraftige dom, skal påtalemyndigheten bringe saken inn for tingretten, jf. fjerde ledd.
Kilde: Lovdata — Straffeloven § 65
Hva betyr dette?

Paragrafen setter en tidsgrense for hvor lenge en særreaksjon kan vare. Både tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg kan bare fortsette så lenge faren for gjentakelse fortsatt er til stede. Dette er samme gjentakelsesfare som § 62 bygger på. Domfelte selv, den nærmeste pårørende og den faglig ansvarlige ved institusjonen kan kreve at reaksjonen opphører. Hvem som er nærmeste pårørende, avgjøres etter pasient- og brukerrettighetsloven. Påtalemyndigheten tar saken til tingretten, som avgjør ved dom. Saken skal behandles raskt.

Det er innebygd ventetid før en begjæring kan fremmes. Domfelte og de andre kan ikke kreve opphør før det har gått ett år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør ble endelig. For reaksjoner som bygger på gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art (§ 62 annet ledd), er ventetiden seks måneder. Påtalemyndigheten er ikke bundet av dette og kan når som helst beslutte opphør. Senest tre år etter siste rettskraftige dom må den enten beslutte opphør eller legge saken fram for tingretten, som avgjør om reaksjonen skal fortsette. Reaksjoner etter § 62 annet ledd opphører uansett senest tre år etter overføringsdommen.

Er den domfelte utvist og forlater landet, opphører reaksjonen midlertidig. Kommer vedkommende tilbake, må påtalemyndigheten ta stilling til om den skal fortsette eller falle bort. Velger påtalemyndigheten å la den fortsette, og det er gått over tre år siden siste rettskraftige dom, må saken bringes inn for tingretten.

Paragrafen avslutter en kort rekke om særreaksjoner for utilregnelige. Paragraf 62 setter vilkårene for overføring til tvungent psykisk helsevern. Ett av vilkårene er at faren for en ny alvorlig krenkelse er nærliggende. Ved vurderingen av gjentakelsesfaren ser retten blant annet på lovbryterens sykdomshistorie og psykiske tilstand. Paragraf 63 åpner for tvungen omsorg i en fagenhet, med adgang til å gjennomføre den utenfor enheten etter avtale, og § 64 gir nærmere regler om gjennomføringen. Foran ligger § 61 om at retten kan frafalle straff. Etter § 65 tar loven opp inndragning, blant annet i § 66 og § 67.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i straffeloven →
Gratis vurdering av din sak