Kommunen, Bufetat og nemnda: hvem gjør hva i barnevernet

Fire nivåer, fire ulike oppgaver

Barnevernet består ikke av én etat. Når du har en sak, kan du møte representanter fra flere organer, og hvilket som er riktig, avhenger av hva du vil ha gjort. Kort fortalt gjelder dette:

• kommunen (barnevernstjenesten) møter familien og treffer de fleste vedtak
• Bufetat (staten) driver institusjoner og rekrutterer fosterhjem
• barneverns- og helsenemnda avgjør de alvorligste sakene om tvang
• statsforvalteren behandler klager og fører tilsyn

I tillegg har departementet det overordnede ansvaret for at loven blir fulgt (barnevernsloven § 16-2), og tingretten kan prøve nemndas vedtak.

Kommunens barnevernstjeneste: det første møtet

Hver kommune skal ha en barnevernstjeneste (§ 15-3). Den skal gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller fordi barnet utsetter sin utvikling for fare. Barnevernstjenesten skal blant annet gjennomgå og vurdere bekymringsmeldinger, gjennomføre undersøkelser, treffe vedtak om hjelpetiltak, forberede saker for nemnda og følge opp tiltak. Tjenesten skal være tilgjengelig til enhver tid.

Det er barnevernstjenesten du får kontakt med først. Er du bekymret for et barn, melder du til den. Er du forelder og får brev om en undersøkelse, kommer det derfra. Kommunen har også ansvar for å reise sak for nemnda i saker som omsorgsovertakelse (§ 15-5), så det er kommunens barnevernstjeneste som fører saken mot familien i nemnda.

Vedtak om hjelpetiltak kan du klage på. Klagen går først til barnevernstjenesten, og den sender den videre til statsforvalteren hvis den ikke gir deg medhold (slik klager du).

Bufetat: statens ansvar for fosterhjem og institusjoner

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) er en statlig etat, og den er delt i sentralt, regionalt og lokalt nivå (§ 16-1). Etter § 16-3 skal etaten etter anmodning fra kommunen bistå barnevernstjenesten med å gi barn opphold utenfor hjemmet, enten ved akuttvedtak, i fosterhjem eller i en barnevernsinstitusjon. Den skal rekruttere og gi grunnleggende opplæring til fosterhjem, drive og godkjenne barnevernsinstitusjoner og tilby veiledet praksis til utdanningsinstitusjoner.

I de fleste saker er det kommunen som har ansvaret for barnet og saken, også når barnet bor i en institusjon eller et fosterhjem som staten har skaffet. Oslo er et unntak: der ivaretar kommunen selv etatens oppgaver og myndighet (§ 16-6).

Barneverns- og helsenemnda: avgjør tvangssakene

Nemnda er et uavhengig og upartisk avgjørelsesorgan som avgjør bestemte saker om tvang etter barnevernsloven (§ 14-1). Kommunen har ansvaret for å reise saker for nemnda om blant annet medisinsk behandling mot samtykke (§ 3-7), behandling av barn med særlige behov (§ 3-8), omsorgsovertakelse (§ 5-1), utreiseforbud (§ 5-13), opphold i institusjon uten samtykke (§ 6-2) og opphold ved fare for menneskehandel (§ 6-6). Nemnda kan også pålegge hjelpetiltak i hjemmet etter § 3-4.

Hver nemnd har nemndledere som skal oppfylle kravene for å bli dommer, fagkyndige medlemmer og alminnelige medlemmer (§ 14-2). En ordinær nemnd består av nemndlederen, ett medlem fra det alminnelige medlemsutvalget og ett fra utvalget av fagkyndige. Nemndas møter holdes for lukkede dører (§ 14-17), og partene får komme til orde.

Nemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter tvisteloven kapittel 36 (om anke til tingretten).

Statsforvalteren og Statens helsetilsyn: klage og tilsyn

Statsforvalteren har flere roller (barnevernsloven § 16-7). Den fører tilsyn etter kapittel 17, gir kommunene råd og veiledning, behandler klager på barnevernstjenestens og Bufetats vedtak, og behandler muntlige og skriftlige henvendelser fra barn og foreldre om forhold i en barnevernssak (§ 16-7).

Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsynet med barnevernsvirksomheten i kommunene og med barnevernsinstitusjoner (§ 17-2). Tilsynet skal bidra til å styrke kvaliteten i barnevernet og til at barn og foreldres rettssikkerhet blir ivaretatt (§ 17-1).

Statsforvalteren kan ikke behandle klager som går til nemnda. Barnevernsloven § 12-9 sier at klagerett til statsforvalteren ikke gjelder saker som kan påklages til nemnda etter kapittel 14. Det gjelder for eksempel klage på akuttvedtak, som går til nemnda.

Slik henger det sammen i en sak, og hvem du kontakter

En sak starter som regel med en bekymringsmelding til kommunens barnevernstjeneste. Tjenesten vurderer meldingen og undersøker saken hvis det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak (§ 2-2). Som regel ender saken her, eller med frivillige hjelpetiltak som familien er enig i.

Er hjelpen ikke nok, og barnet trenger mer, kan kommunen foreslå fosterhjem eller institusjon. Er foreldrene enige, er det frivillig plassering etter § 3-2 eller § 6-1, og Bufetat kan hjelpe kommunen å finne plass. Er foreldrene uenige, må kommunen reise sak for nemnda. Nemnda treffer da vedtaket, og kommunen får ansvaret for å følge det opp (§ 15-5). Er en av partene uenig i nemndas vedtak, kan det prøves for tingretten.

Skjer noe akutt, kan kommunens leder eller stedfortreder treffe akuttvedtak om omsorgsovertakelse hvis barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende (§ 4-2). Kommunen må følge opp med en begjæring til nemnda innen seks uker, ellers faller vedtaket bort.

Det er lett å sende en henvendelse til feil sted. Disse hovedreglene gjelder:

• Du vil melde fra om et barn eller få hjelp: kommunens barnevernstjeneste.
• Du vil klage på et vedtak fra barnevernstjenesten: send klagen til barnevernstjenesten, som sender den til statsforvalteren hvis den ikke gir deg medhold.
• Du vil klage på et akuttvedtak: nemnda.
• Du er uenig i nemndas vedtak: tingretten.
• Du mener barnevernstjenesten ikke følger loven eller har en bekymring om en sak: statsforvalteren.
• Du lurer på noe om en bestemt institusjon eller et fosterhjem: kommunen som har ansvaret for barnet, og i tilsyn statsforvalteren eller Helsetilsynet.

Finner du ikke ut hvor du skal henvende deg, er barnevernstjenesten den første å spørre.

Departementet, tilsynet og tvister mellom kommuner

En kommune har ansvar for barn som oppholder seg der (§ 15-4). Kommunene kan avtale at ansvaret for en sak overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til. Oppstår det tvist mellom kommunene om hvem som har ansvaret, kan de kreve at statsforvalteren avgjør. Striden er mellom kommunene, ikke mellom dem og familien. For fosterhjem i andre kommuner gjelder egne regler om ansvar og tilsyn.

Øverst står departementet. Det skal følge med på at loven og forskriftene blir anvendt riktig, sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, gi retningslinjer, sette i gang forskning og utvikle statistikk og analyser (§ 16-2). Departementet kan også gi forskrift om Bufetats betalingsansvar. Bufetat kan kreve en egenandel av kommunen når kommunen bruker etatens tjenester, og satsene fastsettes av departementet (§ 16-5).

Det statlige tilsynet skal bidra til å styrke kvaliteten i barnevernet og til at barnevernsmyndighetene ivaretar barn og foreldres rettssikkerhet og yter forsvarlige tjenester og tiltak (§ 17-1). Statsforvalteren fører tilsyn med kommunene og Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsynet. Dette er en kontroll av barnevernet som system og kommer i tillegg til klagen på det enkelte vedtaket.

Kort oppsummert

• Hvem gjør hva i barnevernet: kommunens barnevernstjeneste undersøker og setter inn tiltak, Bufetat hjelper med fosterhjem og institusjoner, nemnda avgjør tvangssakene, og statsforvalteren behandler klager og fører tilsyn.
• Kommunen har ansvaret for barnet og for å reise sak for nemnda.
• Nemndas vedtak kan prøves av tingretten.
• Klage på barnevernstjenestens vedtak går til statsforvalteren, mens klage på akuttvedtak går til nemnda.
• Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsynet.