§ 12-9. Klage til statsforvalteren på barnevernets vedtak

Paragrafen er den vanlige klagevegen i barnevernet. Vedtak fra barnevernstjenesten kan klages inn for statsforvalteren (statens representant i fylket). Det samme gjelder vedtak fra barne-, ungdoms- og familieetaten om hvordan et barn på omsorgssenter skal følges opp, jf. § 11-3. Også avgjørelser om individuell plan kan påklages dit.

Statsforvalteren kan ta stilling til alle sider ved vedtaket, ikke bare om reglene er fulgt. Ved klage på vedtak fra barnevernstjenesten skal statsforvalteren likevel ta hensyn til det kommunale selvstyret der kommunen har frie valg (skjønn). Statsforvalteren skal altså ikke uten videre erstatte kommunens skjønn med sitt eget. Kan et vedtak som gir klageren medhold ikke gjennomføres straks, kan statsforvalteren bestemme midlertidige tiltak. De skal dekke det behovet som er akutt i mellomtiden.

Klageretten er begrenset i én retning. Saker som kan påklages til barneverns- og helsenemnda etter kapittel 14, går ikke veien om statsforvalteren. Barnet har dessuten egen rett til å klage på vedtak om opphold utenfor hjemmet, ifølge § 12-3a.

Klagen bygger på selve vedtaket. Etter § 12-5 skal vedtaket vise hvilke opplysninger og vurderinger avgjørelsen bygger på, hva barnet mener og hvordan barnets beste er vurdert. Det gir klageren noe konkret å ta stilling til. Retten til innsyn i sakens dokumenter står i § 12-6. Er vedtaket bygget på en sakkyndig rapport, har barnesakkyndig kommisjon som hovedregel vurdert den først, se § 12-7. Individuell plan (§ 15-9) er en rett for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, og avgjørelser om den kan altså påklages. Statsforvalterens rolle er også omtalt i § 16-7 om statsforvalterens ansvar og oppgaver.

Eksempel: En forelder klager på et vedtak fra barnevernstjenesten. Statsforvalteren kan gå gjennom alle sider av saken. Får klageren medhold, men vedtaket ikke kan gjennomføres med en gang, kan statsforvalteren bestemme midlertidige tiltak i mellomtiden.