Diskriminert på grunn av språk eller aksent: dette sier loven
Ja, diskriminering på grunn av språk eller aksent er forbudt. Likestillings- og diskrimineringsloven § 6 regner språk som en del av etnisitet, og forbudet gjelder på alle samfunnsområder. Forskjellsbehandling er likevel lovlig når den har et saklig formål, er nødvendig for å nå formålet og ikke går for langt. Et krav om gode norskkunnskaper kan derfor være tillatt i en jobb som krever det, mens det å velge deg bort bare fordi du har aksent, normalt ikke er det.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva loven sier om språk og aksent
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneI § 6 første ledd står det at diskriminering på grunn av etnisitet er forbudt. Setningen etter forklarer at etnisitet «blant annet» betyr nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Språk er altså nevnt uttrykkelig. Ordet aksent står derimot ikke i lovteksten. Aksenten er likevel nært knyttet til både språk og nasjonal opprinnelse, og en sak om aksent vil derfor normalt bli vurdert som forskjellsbehandling på grunn av etnisitet.
Forbudet rammer også forhold som bare er antatt. Hvis en arbeidsgiver legger din søknad til side fordi han tror du har dårlig norsk ut fra navnet ditt, spiller det ingen rolle om han tok feil. Loven dekker «eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige forhold» (§ 6 andre ledd).
Loven gjelder også når noen behandles dårligere på grunn av tilknytning til en annen person (§ 6 tredje ledd). Et barn som blir holdt utenfor fordi foreldrene snakker dårlig norsk, kan være dekket.
Direkte og indirekte forskjellsbehandling
Loven skiller mellom to former for forskjellsbehandling.
Direkte forskjellsbehandling (§ 7) betyr at du behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av for eksempel språk. Et eksempel er en utleier som sier at han ikke tar imot søkere «med utenlandsk aksent».
Indirekte forskjellsbehandling (§ 8) er mer snikende. Her ser regelen eller praksisen nøytral ut, men den rammer en gruppe hardere. Et krav om «morsmålsnivå» i norsk til en stilling som ikke krever det, ser likt ut for alle, men stenger i praksis ute de fleste som har lært norsk som voksne. Slike krav må begrunnes.
Når forskjellsbehandlingen er lovlig
Etter § 9 er forskjellsbehandling ikke i strid med forbudet når tre vilkår er oppfylt. Den må ha et saklig formål, den må være nødvendig for å oppnå formålet, og den må ikke være uforholdsmessig inngripende overfor dem som rammes.
Det betyr at språkkrav ikke er forbudt som sådan. En tolk, en nyhetsleser eller en lærer som skal undervise i norsk, kan med god grunn møte strenge krav til språket. En lagerarbeider som får beskjeder på et par minutter om morgenen, kan ikke på samme måte møte krav om perfekt uttale. Jo mindre kravet henger sammen med det arbeidet faktisk består av, desto vanskeligere er det å forsvare.
Forskjellen mellom å forstå og å høre «utenlandsk» ut er det mange saker dreier seg om. En aksent som ikke hindrer at du blir forstått, gir normalt ikke noe saklig grunnlag for å velge deg bort.
Hvor forbudet gjelder
Etter § 2 gjelder loven «på alle samfunnsområder». I praksis dukker språk- og aksentsakene opp på noen få steder.
I arbeidslivet gjelder forbudet alle sider av et arbeidsforhold: utlysning, ansettelse, omplassering, opplæring, lønns- og arbeidsvilkår og opphør (§ 29). Det omfatter også arbeidsgivers valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere. Vil du vite mer om språkkrav i ansettelser, finnes det en egen artikkel om å bli nektet ansettelse på grunn av språkkrav.
I tjenester, bolig og utdanning gjelder samme forbud. En kunde som blir avvist, latterliggjort eller behandlet nedlatende i en butikk fordi hun snakker brutten norsk, kan ha en sak. Det samme gjelder en søker som får «leiligheten er tatt» etter at utleieren har hørt telefonstemmen, men får et ja når en annen ringer med norsk uttale. Boligsøk er behandlet nærmere i diskriminering ved utleie.
Loven krever derimot ikke at en privat virksomhet tilbyr service på alle språk. Lovteksten har ingen bestemmelse som pålegger butikker, kafeer og andre å betjene på engelsk, arabisk eller polsk.
Trakassering på grunn av språk
Egne regler gjelder for trakassering. Etter § 13 er det forbudt å trakassere på grunn av forhold som nevnt i § 6, og trakassering betyr handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.
Det å herme etter aksenten din, kalle deg «utlending» i spøk når du har bedt dem slutte, eller rette på uttalen din foran kunder om og om igjen, kan falle inn under bestemmelsen. Det er virkningen på deg som teller, ikke bare hva den andre mente. En enkelt uheldig kommentar er likevel ikke nødvendigvis trakassering, og vurderingen tar hensyn til hvor ofte det skjer og hvordan det blir sagt.
Arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner skal etter § 13 sjette ledd forebygge og søke å hindre trakassering innenfor sitt ansvarsområde. Se også artikkelen om etnisk trakassering fra kunder.
Slik står saken din sterkere: bevisbyrden
I diskrimineringssaker trenger du ikke bevise at forskjellsbehandlingen skyldtes språk eller aksent. Etter § 37 skal diskriminering anses å ha skjedd hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at den har skjedd, og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at det likevel ikke er tilfellet.
Du må altså kunne vise noe konkret. Det kan være en e-post der arbeidsgiveren skriver om «kommunikasjon» uten å ha snakket med deg, en kollega som har hørt kommentaren, eller at en søker med dårligere kvalifikasjoner fikk jobben. Da er det den andre parten som må forklare hva som egentlig lå bak. Les mer i bevisbyrde ved diskriminering i arbeidslivet.
Mirela i intervju
Mirela er 34 og kom til Norge fra Bosnia for åtte år siden. Hun har norsk fagbrev som helsefagarbeider og tar jevnlig vakter på sykehjem. Hun søker på en fast stilling ved et annet sykehjem og blir kalt inn til intervju. Der sier avdelingslederen at «brukerne våre er vant til å høre dialekt» og at hun nok bør «jobbe litt med uttalen». Stillingen går til en søker med kortere erfaring.
Mirela har ikke problemer med å bli forstått, og stillingen krever ikke noen spesiell språkferdighet utover å snakke med beboere og kolleger. Kommentaren om uttalen og at en dårligere kvalifisert fikk jobben, er omstendigheter som kan gi grunn til å tro at aksenten spilte inn. Sykehjemmet må da vise at valget hadde andre grunner, for eksempel at den andre søkeren hadde en bestemt tilleggsutdanning. Klarer det ikke, kan Mirela få medhold i at det var diskriminering.
Hvor kan du klage, og hva kan du få?
Du kan klage til Diskrimineringsnemnda. Etter diskrimineringsombudsloven § 8 kan en part, ombudet eller andre med rettslig klageinteresse bringe en sak inn for nemnda. Det koster ikke noe å klage. Nemnda kan avvise en sak hvis forholdet ligger mer enn tre år tilbake i tid, og den kan henlegge saker som er bagatellmessige, åpenbart ikke i strid med loven eller som ikke lar seg opplyse godt nok (§ 10).
Nemnda kan beslutte at diskrimineringen skal stanse og rettes opp (§ 11). Oppreisning kan nemnda gi i arbeidsforhold (§ 12 første ledd). Utenfor arbeidslivet, for eksempel i en butikk eller ved boligleie, kan nemnda bare tilkjenne erstatning, og da må avgjørelsen være enstemmig og innklagede ikke ha andre innsigelser enn manglende betalingsevne eller åpenbart uholdbare innsigelser (§ 12 andre ledd). Vil du ha oppreisning utenfor arbeidslivet, er det domstolene som kan avgjøre det.
Så lenge saken er til behandling i nemnda, kan ikke partene bringe den inn for tingretten (§ 17). Hva som er best i din sak, er også tema i nemnda eller domstolen. Lovene du trenger ligger samlet i likestillings- og diskrimineringsloven.
Kort oppsummert
- Diskriminering på grunn av språk er forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6, der språk er nevnt som en del av etnisitet. Aksent nevnes ikke ordrett, men vurderes i praksis under samme regel.
- Forskjellsbehandling er lovlig bare når den har et saklig formål, er nødvendig og ikke går for langt (§ 9). Strenge språkkrav må henge sammen med arbeidet.
- Trakassering på grunn av språk eller aksent er forbudt (§ 13), og du trenger bare vise omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd (§ 37).
- Du kan klage gratis til Diskrimineringsnemnda. Oppreisning kan nemnda bare gi i arbeidsforhold.
- Loven pålegger ikke private virksomheter å gi service på andre språk enn norsk.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.