Sen ADHD-diagnose etter år med rus og avbrutt behandling

Hva skjedde

Mannen mente at han hadde fått store psykiske, fysiske og økonomiske problemer fordi diagnose og behandling uteble. Første kontakt med DPS (distriktspsykiatrisk senter) var i midten av tredveårene, etter henvisning for aggresjon, søvnproblemer og uro. Etter første time kom han ikke tilbake, og oppfølgingen ble avsluttet.

Sju år senere ble han henvist på nytt, nå på grunn av selvmordstanker og rusproblemer. Behandleren mente han var deprimert, og han ble sendt videre til rusbehandling med et halvt års innleggelse. Behandlerne der tenkte at han kunne ha ADHD, men var usikre på om symptomene heller kom av rusavhengigheten og traumatiske opplevelser. Etter utskrivning fikk han tilbud om samtaler for å bli stabil nok til en ADHD-utredning, men han sluttet etter to timer.

I slutten av førtiårene ville han utredes på nytt. Etter noen måneder fikk han diagnosen, og medisinene virket godt.

Vurderingen

Sakkyndige i både psykiatri og allmennmedisin vurderte saken. NPE mente DPS hadde fulgt ham opp i tråd med god medisinsk praksis (den standarden helsetjenesten skal holde). Fordi han ikke møtte til timene, fikk behandlerne ikke fanget opp ADHD-symptomer eller gjort en skikkelig utredning. Rusbruken og traumene gjorde det dessuten umulig å stille diagnosen, siden symptomene kunne ha andre årsaker.

Også fastlegene hadde gjort nok. En fastlege kan ikke stille ADHD-diagnosen, men kan henvise til spesialisthelsetjenesten (blant annet DPS og sykehus) ved mistanke. Mannen fikk hjelp for ruslidelsen hos fastlegen og ble henvist videre mange ganger. Han nevnte også behandling i tenårene, men kunne ikke si hvor eller hos hvem. Den delen kunne NPE derfor ikke vurdere.

Hvorfor saken endte slik

Avslaget skyldtes at NPE ikke fant svikt hos noen av behandlerne. At diagnosen kom sent, hang sammen med at oppfølgingen stoppet da han ikke møtte, og med at rus og traumer gjorde det umulig å skille ADHD fra andre forklaringer.

Hva saken viser

Det har betydning om pasienten selv møter til avtalt oppfølging. Når behandlingen stopper fordi pasienten uteblir, eller når andre tilstander kan forklare symptomene, betyr en sen diagnose ikke uten videre at helsetjenesten har sviktet. For å vurdere en tidligere behandling må NPE også vite hvor og hos hvem den fant sted.