Bipolar lidelse og senere PTSD: var den første diagnosen feil?

Hva skjedde

Kvinnen hadde diagnosene bipolar lidelse (en sykdom med perioder med svært høyt og svært lavt stemningsleie) og personlighetsforstyrrelse. Hun strevde også med alkohol og rus, depresjon, selvmordstanker og belastende hendelser i livet. For den bipolare lidelsen fikk hun medisiner, og hun ble tilbudt samtaleterapi og rusbehandling.

Flere år etter fikk hun diagnosen PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Da mente hun at hun aldri hadde vært bipolar. I søknaden pekte hun på bivirkninger som vektøkning, tvangshandlinger og selvmordstanker.

Vurderingen

En spesialist i psykiatri vurderte saken for NPE. Spørsmålet var om diagnosen var riktig da den ble stilt, og om behandlingen var forsvarlig. Kvinnen oppfylte kriteriene for bipolar lidelse, og NPE mente diagnosen var stilt i tråd med god medisinsk praksis (slik en forsvarlig behandler ville gjort det). Både medisinene og terapien var behandling hun trengte.

Medisinene virket godt på plagene, og bivirkningene hun beskrev, er kjente. I periodene hun selv sluttet med medisinene og ikke møtte til samtaler, ble hun dårligere.

Hvorfor saken endte slik

NPE fant ingen svikt. Diagnosen var riktig ut fra kriteriene, behandlingen var nødvendig, og bivirkningene var kjente følger av medisiner som hjalp henne. Den senere PTSD-diagnosen førte ikke til en annen konklusjon, fordi hun oppfylte kriteriene for bipolar lidelse.

Hva saken viser

En ny diagnose flere år senere betyr ikke uten videre at den første var feil, så lenge pasienten oppfylte kriteriene da den ble stilt. Kjente bivirkninger av nødvendig medisin som virker, ga heller ikke grunnlag for erstatning i denne saken. Det fremgår også at det ble trukket inn hvordan behandlingen hadde vært fulgt: tilstanden ble verre i periodene hun sluttet med medisinene og ikke kom til samtalene.