Kan etterlatte få erstatning når oppfølgingen var frivillig?

Hva skjedde

Kvinnen hadde vært innlagt på psykiatrisk avdeling på grunn av tiltakende depresjon, alkoholproblemer og fare for selvmord. Etter en uke ble hun skrevet ut, fordi sykehuset ikke lenger så noen selvmordsfare.

Hun ønsket oppfølging nærmere der hun bodde, og fastlegen tok over. Ved DPS (distriktspsykiatrisk senter) fikk hun to samtaler, og det ble ikke funnet grunn til flere. Hun hadde også kontakt med en psykiatrisk sykepleier, men møtte ikke til alle avtalene. Sist hun snakket med fastlegen, følte hun seg bedre og ville ta kontakt ved behov. Noen måneder senere tok hun livet sitt.

De etterlatte søkte erstatning. De mente at hun ville levd om oppfølgingen hadde vært tettere.

Vurderingen

Saken ble vurdert av en sakkyndig psykiater. NPE mente kvinnen ble behandlet og fulgt opp faglig forsvarlig (i tråd med det som kan kreves av helsepersonell). All behandling skjedde frivillig, og det var ikke grunnlag for å bruke tvang (behandling eller innleggelse mot pasientens vilje).

Selvmordet så ut til å komme uventet og overraskende. Ingenting i saken tydet på at andre tiltak, eller tvang, mest sannsynlig kunne ha forhindret det.

Hvorfor saken endte slik

Avslaget bygget på at det ikke var svikt i behandlingen. Kvinnen var under frivillig oppfølging uten grunnlag for tvang, og NPE fant ikke holdepunkter for at noe annet mest sannsynlig ville ha endret utfallet.

Hva saken viser

Et selvmord etter frivillig oppfølging gir ikke i seg selv rett til erstatning for de etterlatte. Her var oppfølgingen forsvarlig, det var ikke grunnlag for tvang, og det fantes ingen opplysninger om at andre tiltak mest sannsynlig ville ha hindret dødsfallet.