Erstatning til etterlatte etter selvmord under innleggelse

Hva skjedde

Over lang tid hadde kvinnen hatt rusproblemer, en psykisk lidelse og kraftige smerter. Innleggelsen kom etter at hun på en alvorlig måte hadde forsøkt å forgifte og skade seg selv. Den første tiden lå hun på en akuttpsykiatrisk avdeling, som tar imot pasienter i akutt krise.

Så ble hun overført til DPS. Depresjonen var dyp, og bare noen dager etter flyttingen tok hun livet av seg. De etterlatte søkte erstatning. Etter deres syn hadde det ikke vært fulgt med på henne i den grad den høye risikoen krevde.

Vurderingen

NPE hentet inn en sakkyndig spesialist i psykiatri. Konklusjonen var at hun, mens hun var innlagt, ikke hadde fått behandling og oppfølging av den kvaliteten god medisinsk praksis krever (det faglige nivået pasienter har krav på). Ut fra hvor stor selvmordsfaren var, burde tilsynet med henne ha vært tettere enn det som ble satt i gang.

NPE pekte på to tiltak: en behandlingsplan lagt opp for å beskytte henne, og at noen fulgte med på henne hele tiden. Med dette på plass mente NPE det var mest sannsynlig at selvmordet ville blitt avverget.

Hvorfor saken endte slik

Utfallet hvilte på to vilkår som begge var oppfylt. For det første var det svikt: tilsynet stod ikke i forhold til hvor høy risikoen var. For det andre var det årsakssammenheng (at dødsfallet faktisk skyldtes svikten), fordi NPE mente tettere tilsyn mest sannsynlig ville ha hindret det.

Hva saken viser

Når en pasient tar sitt liv under en innleggelse, kan de etterlatte ha krav på erstatning. I denne saken var tilsynet ikke tilpasset en høy selvmordsrisiko, og NPE mente at bedre tilsyn mest sannsynlig ville ha forhindret dødsfallet. NPE brukte altså «mest sannsynlig» som mål: spørsmålet var ikke bare om noe kunne vært gjort annerledes, men om det mest sannsynlig ville ha endret utfallet.