Burde ADHD vært oppdaget i barndommen?

Hva skjedde

I andre og tredje klasse ble gutten utredet ved BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Han var urolig og impulsiv og havnet lett i konflikt med andre barn. Samtalene viste at han hadde mistet et søsken, og at familien hadde flere andre vansker. Da oppfølgingen var over, gikk det bedre på skolen.

I de tidlige tenårene ble han henvist til BUP igjen. Foreldre og skole lurte nå på ADHD, og moren hadde fått den diagnosen et par år før. Han ble kartlagt med flere vanlige verktøy og observert, og det ble holdt samtaler med foreldre og lærere. Utredningen viste langsom bearbeiding av informasjon, impulsivitet og lese- og skrivevansker, men ikke tydelige problemer med oppmerksomheten. Sosialt og faglig gikk det bra. Han fikk ikke diagnosen.

I midten av tyveårene oppsøkte han en psykiater fordi han slet med oppmerksomhet, impulsivitet og uro. Denne gangen ble konklusjonen ADHD, og sentralstimulerende medisin hjalp ham godt.

Vurderingen

En sakkyndig spesialist i barne- og ungdomspsykiatri gikk gjennom saken. Første gang han var hos BUP, var han henvist for andre problemer enn slike som kunne knyttes til ADHD. Verken foreldre, PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) eller skole hadde tatt opp ADHD. NPE mente det da var riktig å legge vekt på det han hadde opplevd, og han fungerte bedre etter hjelpen.

Andre gang ble han utredet nettopp for ADHD. Noen av kriteriene var oppfylt, men ikke nok til å stille diagnosen. Da han ble utredet som voksen, hadde både synet på ADHD og diagnosekriteriene endret seg. At han har diagnosen i dag, betyr derfor ikke at det var galt å la være å stille den tidligere.

Hvorfor saken endte slik

NPE fant ingen svikt i diagnostikken. Utredningene i barndommen og tenårene var i tråd med god medisinsk praksis (slik en forsvarlig fagperson ville gått frem), ut fra det man visste og de kriteriene som gjaldt da.

Hva saken viser

En diagnose som stilles i voksen alder, betyr ikke uten videre at tidligere utredninger var feil. I denne saken ble barne- og ungdomsutredningene vurdert ut fra hva som var kjent og hvilke kriterier som ble brukt den gangen, ikke ut fra dagens syn på ADHD.