Kunne fastlegen funnet tarmkreften tidligere?

Hva skjedde

Første gang kvinnen kom til legekontoret, hadde hun i noen dager vært slapp, sliten og kvalm, og hun hadde lite matlyst. Blodprøver ble tatt, og blodtrykket var for høyt. Det fikk hun behandling for.

På neste kontroll fortalte hun om hemoroider og blod på papiret etter toalettbesøk. Legen undersøkte henne uten å finne noe unormalt, og tester for blod i avføringen var negative. Hun ble henvist til gynekolog. To måneder etter kom hun igjen med forstoppelse, slapphet, kvalme og vekttap. Hun ble behandlet for depresjon, og allmenntilstanden ble bedre.

Timen hos gynekologen kom først fire måneder etter henvisningen. Gynekologen fant en forandring i tarmen som lignet en svulst, og sendte henne til CT av bekkenet. Koloskopi (kameraundersøkelse av tarmen) og vevsprøver bekreftet senere en svulst i tykktarmen. Kreften hadde spredt seg til leveren.

Vurderingen

Saken ble vurdert av en sakkyndig (fagekspert) i allmennmedisin. NPE mente fastlegens diagnostikk og behandling fulgte god medisinsk praksis (det som er faglig forsvarlig). Kvinnen gikk til jevnlige kontroller, men mage- og tarmplager sto ikke sentralt i konsultasjonene, og det var rimelig å knytte blødningen til hemoroidene.

NPE pekte på at legen kunne ha undersøkt nedre del av magen da de andre prøvene ble tatt, men mente at kreften mest sannsynlig ikke ville blitt funnet på den måten. Depresjonsbehandlingen var riktig og bedret allmenntilstanden, og vekttap er vanlig ved depresjon. Ut fra plagene var det også riktig å henvise til gynekolog, og det var der svulsten først ble mistenkt.

Hvorfor saken endte slik

NPE fant ingen svikt og mente at tarmkreften ikke kunne vært påvist tidligere. Diagnosen var dermed ikke forsinket, og det var ikke grunnlag for erstatning.

Hva saken viser

I denne saken vurderte NPE hver konsultasjon ut fra hva pasienten fortalte, og hva det var naturlig å tenke på da. At en undersøkelse kunne vært gjort, ga ikke erstatning når den mest sannsynlig ikke ville endret noe.