§ 9-45. Grense for engasjement mot én motpart

Paragrafen setter en grense for hvor mye et verdipapirforetak kan ha utestående mot én og samme motpart. Loven angir ikke noe fast tall i selve teksten. Foretaket må holde seg innenfor det som er forsvarlig, og den vurderingen gjelder hele tiden, ikke bare ved oppstart.

Departementet kan fylle ut ordningen i forskrift. Det kan fastsette en konkret øvre grense og regler for hvordan engasjementet skal regnes ut, både for poster i og utenfor balansen. Departementet kan også bestemme at grensen skal gjelde samlet for to eller flere motparter. Det er aktuelt når de er så tett knyttet sammen, gjennom kontroll eller økonomiske bånd, at problemer hos den ene kan føre til betalingsproblemer hos den andre. I tillegg kan departementet gi andre utfyllende forskrifter.

Eksempel: Et verdipapirforetak har store krav mot to selskaper som hører til samme konsern. Hvis ett av dem går dårlig, kan det andre få vansker også. Departementet kan da fastsette at de to regnes som én motpart, slik at grensen gjelder for engasjementet mot dem til sammen.

Paragrafen hører til kapitalkravene for verdipapirforetak og må leses sammen med naboene. Kravet til likviditet i § 9-43 handler om å kunne dekke forpliktelser ved forfall, mens denne paragrafen handler om å ikke binde for mye risiko til én motpart. Beregningsgrunnlaget for kapitalkravet i § 9-41 bygger på blant annet kredittrisiko, og § 9-47 krever at foretaket har oversikt over sine risikoer og vurderer dem jevnlig. Kravene i kapitlet skal videre anvendes på konsolidert grunnlag etter § 9-46, det vil si for hele gruppen foretaket inngår i. Bryter foretaket kravene, må det straks rette opp, og Finanstilsynet kan gi pålegg etter § 9-49.