§ 17-1. EMIR: OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre

Paragrafen er inngangen til EU-reglene om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre, kjent som EMIR. Første ledd gjør at EØS-avtalens vedlegg IX nr. 31bc og forordningen, slik den er endret, gjelder som norsk lov, med de tilpasningene EØS-avtalen krever. Loven skriver altså ikke om reglene selv. Den slår fast at forordningen og en rekke andre forordninger og direktiver som er nevnt der, får virkning i Norge.

Andre og tredje ledd gir departementet fullmakt. Departementet kan gi nærmere regler i forskrift om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre. Det kan også endre de innførte bestemmelsene eller gjøre unntak fra dem når det skjer for å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Departementet får dermed et verktøy for å holde norske regler i takt med forpliktelsene.

Resten av kapittelet bygger på denne paragrafen. § 17-2 peker ut Finanstilsynet som vedkommende myndighet. § 17-3 pålegger taushetsplikt for dem som arbeider for en sentral motpart. § 17-4 krever at en sentral motpart er organisert som allmennaksjeselskap, og § 17-5 sier at bare verdipapirforetak, kredittinstitusjoner og visse andre foretak kan delta hos en sentral motpart på vegne av kunder.

Flere paragrafer viser hit. Blant dem er § 17-6 om tillatelse fra tingretten og bistand fra politiet, § 17-7 om tvangsfullbyrdelse, § 17-9 om tilbakekall av tillatelse til sentral motpart og § 21-6 om overtredelse av EMIR. Også § 17a-2, § 17a-3, § 19-2 om kontroll og opplysningsplikt, § 19-7 om pålegg og § 9-28 om organiserte handelsfasiliteter henviser hit.

Kapittelet ligger etter § 16-1 til § 16-4, som gjelder foretakets oppdrag, sikkerhet, ugyldighet og forsinkelse. Mens de handler om avtaleforholdet mellom kunde og foretak, handler kapittel 17 om sentrale motparter og tilsyn med dem.