§ 17-6. Tillatelse fra tingretten til stedlig tilsyn hos sentral motpart

Paragrafen regulerer stedlig tilsyn, altså at tilsynet møter opp på stedet for å kontrollere. Skal Finanstilsynet gjøre dette etter artikkel 63 i EMIR, slik den er tatt inn i norsk rett gjennom § 17-1, må tingretten først gi tillatelse.

Finanstilsynet kan kreve bistand fra politiet for å gjennomføre rettens beslutning. Begjæringen kan fremmes av Finanstilsynet eller EFTAs overvåkingsorgan, og den sendes til tingretten på det stedet hvor tilsynet mest praktisk kan skje. Retten avgjør ved beslutning, og en anke har ikke oppsettende virkning. Tilsynet kan altså fortsette selv om beslutningen er påanket. Kan varsel om tilsynet unnlates etter EMIR, og tilsynet eller overvåkingsorganet ber om det, skal retten ikke varsle den saken gjelder om begjæringen eller beslutningen.

Loven lar deler av straffeprosessloven og forvaltningsloven gjelde så langt de passer. Straffeprosessloven § 201 første ledd sier at en ransaking skal gjøres så skånsomt som forholdene tillater, og bare i påtrengende tilfeller på helligdager eller om natten. Forvaltningsloven § 15 annet ledd gir den som undersøkelsen gjelder, rett til å ha et vitne til stede. Loven nevner også flere andre bestemmelser i straffeprosessloven, blant annet et helt kapittel.

Paragrafen hører til kapittelet om sentrale motparter. § 17-2 gjør Finanstilsynet til vedkommende myndighet, og § 17-7 gir tilsynet rolle i kontrollen med tvangsgrunnlagets ekthet. § 17-3 og § 17-4 gjelder taushetsplikt og organisering, og § 17-9 gir tilsynet adgang til å tilbakekalle en tillatelse.