§ 87. DNA-analyse for å avklare familierelasjon
- Utlendingsmyndighetene kan pålegge DNA-prøve når slektskap må avklares.
- Vilkåret er at andre opplysninger ikke gir rimelig sikkerhet.
- Tvang kan ikke brukes, men avslag kan få betydning for saken.
- Prøver og opplysninger skal slettes så snart slektskapet er avklart.
§ 87. DNA-analyse
Paragraf 87 lar utlendingsmyndighetene kreve biologisk prøve til DNA-analyse (analyse av arvestoffet) for å avklare om to personer er i familie. Pålegget kan rettes mot parten i saken og mot det antatte familiemedlemmet. Vilkåret er at slektskapet må klarlegges, og at de andre opplysningene i saken ikke gir rimelig sikkerhet. Kravene bygger på hverandre: først må det være nødvendig å avklare relasjonen, og deretter må andre opplysninger ha vist seg utilstrekkelige. DNA er dermed en reserveløsning, ikke førstevalget.
Prøven kan ikke tas med tvang. Når myndighetene gir pålegget, må de opplyse om at et nei må ventes å få betydning for avgjørelsen. Unntaket er at pålegget kan frafalles når det finnes særlige grunner. Valget er altså frivillig i formell forstand, men et avslag kan få følger for utfallet.
Et konstruert eksempel: en søker oppgir å være i familie med en person i Norge, men dokumentene gir ikke nok sikkerhet. Myndighetene kan da be begge om prøve. Nekter de, kan det få betydning når saken avgjøres.
Sletting er en egen del av vernet. Opplysninger og prøvemateriale skal slettes og destrueres så snart resultatet har bekreftet eller avkreftet slektskapet. Sletteplikten dekker både resultatene og selve materialet. Kongen kan gi utfyllende forskrift.
Paragrafen har en parallell i § 88 om aldersundersøkelse. Også der kan utlendingen anmodes om å la seg undersøke når det ikke er mulig å fastslå alderen med rimelig sikkerhet. Nabobestemmelsene § 85 og § 86 gjelder politiets vandelsopplysninger i familie- og visumsaker. § 89 gjelder gebyr, mens § 90 og § 90a gjelder utreiseplikt og utreisefrist.