§ 88. Aldersundersøkelse i asyl- og familiesaker

Alder avgjør mye i utlendingssaker. Paragraf 88 tar for seg situasjonen der utlendingsmyndighetene ikke kommer frem til om søkeren er over eller under denne grensen. Da kan søkeren bes om å la seg undersøke slik at alderen blir klarere. Regelen gjelder bare i to typer saker: asylsaker og saker om oppholdstillatelse for et familiemedlem.

Undersøkelsen er ikke avgjørende alene. Resultatet skal veies sammen med de andre opplysningene i saken, for eksempel det søkeren selv har forklart. Myndighetene kan altså ikke stole blindt på en enkelt test. Undersøkelsen er formulert som en anmodning, og loven sier ikke at den kan gjennomføres med tvang. Søkeren kan derfor si nei.

Sier søkeren nei, skal vedkommende få beskjed om at et avslag kan påvirke hvordan saken blir vurdert. Loven sier ikke hvilken vekt et nei skal få, bare at søkeren skal varsles. Det er en form for opplysningsplikt fra myndighetenes side, slik at ingen avslår uten å vite hva det kan innebære.

Kongen kan gi forskrift om hvordan undersøkelsene gjennomføres.

Paragrafen står blant saksbehandlingsreglene og ligger tett på andre regler om å skaffe opplysninger. Ved tvil om en familierelasjon kan utlendingsmyndighetene pålegge DNA-analyse, jf. § 87, men bare hvis de øvrige opplysningene ikke gir tilstrekkelig sikkerhet. Aldersundersøkelsen er strukturert på tilsvarende måte: den brukes når andre opplysninger ikke er nok. En ulikhet er at § 87 kan pålegges, mens § 88 bare gir anledning til å be om det. I saker om vandel og visum kan politiet også bli spurt om uttalelser, jf. § 86.

Eksempel: En søker i en asylsak oppgir å være under 18 år, men opplysningene i saken gir ikke rimelig sikkerhet. Utlendingsmyndighetene ber om en aldersundersøkelse. Søkeren takker nei og får beskjed om at det kan få betydning. Saken avgjøres på grunnlag av det som ellers foreligger.