Kan UDI kreve DNA-test av barnet?

Når UDI kan kreve DNA-test i familieinnvandring for barn

Hjemmelen er utlendingsloven § 87. Når det i en sak etter loven er nødvendig å fastslå om det finnes en familierelasjon, kan utlendingsmyndighetene pålegge parten og det antatte familiemedlemmet å avgi en biologisk prøve for DNA-analyse.

Det er et vilkår at de øvrige opplysningene i saken ikke gir grunnlag for å fastslå slektskapet med rimelig sikkerhet. UDI skal altså ikke be om DNA-test i alle saker. Har familien fødselsattester og andre dokumenter som UDI godtar, er testen unødvendig.

I en sak om familieinnvandring for barn skal det dokumenteres at barnet er barnet til forelderen i Norge. Vanligvis gjøres det med fødselsattest. DNA kommer inn når attesten mangler, når den er utstedt lenge etter fødselen, eller når det er grunn til å tvile på den.

Hvem som oftest blir bedt om å ta test

UDI skriver at det særlig gjelder søkere fra Afghanistan, Syria, Irak, Jemen og afrikanske land sør for Sahara, unntatt Sør-Afrika. I disse landene kan det være vanskelig å skaffe dokumenter som norske myndigheter godtar. Det betyr ikke at alle fra disse landene må ta test, eller at andre aldri blir bedt om det.

Testen kan også brukes i andre saker der det er usikkert om personene er i familie, for eksempel når foreldre søker til et barn med beskyttelse i Norge.

Er testen frivillig?

Testen kan ikke tas med tvang. Det står uttrykkelig i § 87 annet ledd. Ingen kan holdes fast eller få tatt prøve mot sin vilje.

Det betyr likevel ikke at det er like greit å si nei. Loven bruker ordet «pålegge», og når UDI gir et slikt pålegg, skal de opplyse om at det må forventes å få betydning for saken hvis det ikke blir fulgt. UDI skriver at den som velger ikke å ta testen, sannsynligvis får avslag, med mindre det finnes en særlig grunn. Testen er altså frivillig i den forstand at ingen tvinges, men avslaget er den vanlige følgen av å nekte.

Har familien en god grunn til ikke å ta testen, bør den forklares skriftlig. UDI kan da frafalle pålegget.

Slik tas prøven

Prøven er en celleprøve fra innsiden av munnen. Både barnet og forelderen i Norge avgir prøve.

Forelderen i Norge tar prøven hos politiet. Barnet i utlandet tar den vanligvis ved den norske ambassaden i landet der søknaden ble levert. Innkallingen kommer fra politiet eller ambassaden, ikke fra UDI.

Ifølge UDI koster selve testen ingenting. Familien må selv dekke reise og opphold for å komme til ambassaden. Bor barnet langt unna, kan det bli en dyr tur. Ventetiden varierer etter hvor mye kapasitet ambassaden og politiet har.

Hvis testen ikke viser slektskap

Viser analysen at dere ikke er biologisk i slekt, får dere ifølge UDI mulighet til å forklare dere før saken avgjøres. UDI tar forklaringen med i vurderingen.

Det kan finnes gode grunner til at en test ikke stemmer med det familien har trodd. Et barn kan være adoptert uformelt, eller farskapet kan være et annet enn det som står i attesten. Familieinnvandring etter § 42 bygger på at søkeren er barnet til referansepersonen. Er barnet ikke biologisk barn, og det ikke finnes en gyldig adopsjon, må saken eventuelt vurderes etter andre regler, for eksempel om fosterbarn.

Opplysninger og materiale fra analysen skal slettes og tilintetgjøres så snart som mulig etter at slektskapet er bekreftet eller avkreftet. Det følger av § 87 tredje ledd.

Ikke det samme som en farskapssak

DNA-testen hos UDI avgjør bare om slektskapet er godt nok dokumentert for søknaden om opphold. Den endrer ikke hvem som er juridisk forelder etter barneloven. Vil noen få fastsatt eller endret farskapet i Norge, gjelder egne regler, se hvem som kan kreve DNA-test for å avklare farskapet.

En test hos UDI er heller ikke noe familien kan bestille selv for å gjøre søknaden sterkere. Det er UDI som bestemmer om det trengs, og prøven tas av politiet eller ambassaden.

Kort oppsummert

• UDI kan pålegge DNA-test når dokumentene ikke viser slektskapet med rimelig sikkerhet.
• DNA-test i familieinnvandring for barn tas av både barnet og forelderen, hos politiet i Norge og ved ambassaden i utlandet.
• Testen er gratis, men reise og opphold betaler familien selv.
• Ingen kan tvinges, men å nekte uten særlig grunn fører som regel til avslag.
• Materialet slettes når slektskapet er bekreftet eller avkreftet.