§ 4-1. Saklig domsmyndighet: hvilken domstol tar hvilke saker

Paragrafen fordeler sakene mellom forliksrådet og de tre domstolsnivåene. Den svarer på spørsmålet om hvilken instans som skal ta stilling til en sak, uavhengig av hvor i landet den hører hjemme. Hvilket sted som er riktig, avgjøres av vernetingsreglene lenger ut i kapitlet.

Forliksrådet tar saker som er angitt i § 6-2. Etter den paragrafen kan forliksrådet behandle saker som også kan reises ved stevning til tingretten, men ikke for eksempel familiesaker, saker om patenter og varemerker eller saker om gyldigheten av en voldgiftsdom. For saker om formuesverdier er hovedregelen at forliksrådet skal behandle saken før tingretten kan ta den. Det er unntak. Ett av dem gjelder når tvistesummen er minst kr 200 000, og begge parter har hatt advokat, sammen med at ett av flere nærmere vilkår er oppfylt.

Tingrettene er normalt første instans for saker som reises for domstolene. Lagmannsrettene er første instans bare der det er særskilt bestemt. De er ellers ankeinstans for avgjørelser fra tingrettene, jf. § 29-1, og de behandler begjæringer om gjenåpning etter § 31-1 tredje ledd. Gjenåpning betyr at en sak som allerede er rettskraftig avgjort, tas opp på nytt. Slike begjæringer om tingrettens og lagmannsrettens avgjørelser går til en sideordnet domstol i en tilgrensende rettskrets.

Høyesterett tar saker etter §§ 30-1 og 31-1. Den er ankeinstans for lagmannsrettenes avgjørelser og for dommer der direkte anke er tillatt. Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg. Høyesterett behandler også begjæringer om gjenåpning av sine egne avgjørelser, og ankeutvalget avgjør dem.

Reiser noen sak ved feil instans, er det § 4-2 som gjelder. Der skal tingretten henvise saken til en kompetent domstol. Sammenhengen med stedlig kompetanse framgår av § 4-3 til § 4-5.