§ 29-21. Saksbehandlingsfeil: når får en feil virkning i ankesaken

Paragrafen avgjør når en feil i saksbehandlingen fører til at en avgjørelse må gjøres om. Den har to nivåer: en vanlig regel og en skjerpet regel for de groveste feilene.

Den vanlige regelen er at en feil får virkning hvis det er nærliggende at den kan ha hatt betydning for den avgjørelsen som er anket. Retten trenger ikke å slå fast at feilen faktisk endret utfallet. Det holder at en slik påvirkning er nærliggende. Er feilen liten og uten sammenheng med resultatet, får den ikke virkning.

Annet ledd lister fire feiltyper som alltid får virkning, uavhengig av om de påvirket utfallet. Den ene er at retten ikke var lovlig sammensatt, for eksempel at feil dommere satt i saken. Den andre er at en part ble dømt uten å møte, uten å være lovlig innkalt eller til tross for gyldig fravær. De to øvrige gjelder tvingende vilkår (vilkår som ikke kan fravikes) for å behandle saken eller avgjøre kravet, og mangler ved avgjørelsen som ikke kan rettes og som hindrer at anken kan prøves. Etter § 19-8 kan retten rette skrive- og regnefeil og lignende klare feil. Etter § 19-9 kan det avsies tilleggsavgjørelse hvis noe ikke ble avgjort, og ankefristen stopper når slik begjæring er fremsatt.

Paragrafen er et sentralt knutepunkt i kapittel 29. § 29-20 viser til den når den lar retten ta hensyn til de alvorlige feilene selv om de ikke er påberopt. § 29-22 sier at anken over saksbehandlingen som regel avgjøres først, og at lagmannsretten likevel kan fremme saken til realitetsavgjørelse under bestemte vilkår. § 29-12 lar lagmannsretten oppheve allerede under saksforberedelsen.