§ 19-1. Dom, kjennelse eller beslutning: hvilken form skal avgjørelsen ha

Paragrafen deler rettens avgjørelser i tre former: dom, kjennelse og beslutning. Formen avgjør blant annet hvordan avgjørelsen kan angripes senere. Dom brukes når retten tar stilling til kravet som saken gjelder, og når den avgjør en anke over dom. Bruker retten en annen form enn loven krever, er det uten betydning for virkningen av avgjørelsen.

Kjennelse brukes for avgjørelser som avviser en sak fordi vilkårene for å behandle den ikke er oppfylt, eller som slår fast at saken kan behandles etter at en avvisningspåstand er prøvd. Kjennelse brukes også når en sak heves (avsluttes uten at retten tar stilling til kravet), ved anke over kjennelse eller beslutning, ved tvist om bevis, og ellers når loven sier det. Beslutning er restkategorien for spørsmål om saksbehandlingen som loven ikke krever kjennelse for. Beslutning brukes også når retten avgjør om en anke skal tillates eller nektes å gå videre.

Fjerde ledd tar høyde for at retten kan bruke feil form. Da rokker det ikke ved avgjørelsens rettsvirkninger eller muligheten til å få den overprøvd. Skal avgjørelsen ankes, følger anken reglene for den formen retten burde ha brukt. Parter kan altså ikke miste anken fordi retten valgte feil betegnelse.

Et eksempel på hvordan formene henger sammen finnes i § 16-1. Der kan retten avgjøre ett krav av flere særskilt, og dette skjer i den formen som § 19-1 angir. Naboparagrafene i kapitlet omhandler blant annet hvem som skal treffe avgjørelsen etter et rettsmøte (§ 19-2), rådslagning og avstemning (§ 19-3), at avgjørelsen er bindende for retten når den er avsagt (§ 19-4) og underretning til partene (§ 19-5). Foran ligger § 18-1 til § 18-4 om at pågående saker hindrer nye og om frafall. Paragrafen er også nevnt av § 29-23 om lagmannsrettens avgjørelser av ankesaken.