Dom, kjennelse og beslutning: forskjellen forklart

Dom: avgjørelsen av selve kravet

Etter tvisteloven § 19-1 treffes en dom når retten avgjør et krav som er tvistegjenstand i et søksmål, eller når en anke over dom avgjøres. Det er avgjørelsen som sier hvem som vinner, og hva som skal betales eller gjøres. Dommer er den formen de fleste kjenner.

Dommer og kjennelser skal begrunnes (§ 19-6). Begrunnelsen skal omfatte en fremstilling av saken, partenes påstander med påstandsgrunnlag (det de bygger kravet på) og rettens vurdering. Er det dissens (uenighet blant dommerne), skal det stå hvem som er uenig, og på hvilke punkter. Dommen skal ende i en slutning som nøyaktig angir resultatet, for eksempel at saksøkte skal betale et bestemt beløp innen en frist. Det er slutningen som kan fullbyrdes, mens begrunnelsen forklarer hvorfor retten kom til dette.

Også forliksrådets avgjørelse av selve kravet kalles dom. Les mer om den i Hva er en dom i forliksrådet?.

Kjennelse: viktige spørsmål ved siden av kravet

En kjennelse treffes blant annet når retten:

• avviser en sak fordi vilkårene for å behandle den ikke er oppfylt
• fremmer saken etter særskilt behandling av en påstand om avvisning
• hever en sak som bortfaller uten at kravet er avgjort
• avgjør anke over en kjennelse eller beslutning
• avgjør en tvist om bevis
• treffer en avgjørelse som loven krever skal ha denne formen

Et eksempel er at retten må ta stilling til om en part kan få føre et vitne eller et dokument. Er partene uenige om det, avgjør retten ved kjennelse. Kjennelsen begrunnes, og den forkynnes for partene. En avvisning betyr at retten ikke tar stilling til om kravet er riktig, bare at saken ikke kan behandles slik den er reist. En heving betyr at saken faller bort uten at kravet er avgjort, for eksempel fordi saksøkeren trekker den.

Beslutning: den løpende saksstyringen

En beslutning brukes for avgjørelser om saksbehandlingen som ikke etter loven krever kjennelse, og for å samtykke til eller nekte anke. Dette er det retten gjør mellom stevningen og dommen: å sette frister, fastsette tidspunkt for rettsmøte, bestemme at et rettsmøte skal holdes som fjernmøte eller godkjenne et tilleggsvitne.

Loven krever uttrykkelig begrunnelse bare for dommer og kjennelser. Partene skal likevel få uttale seg om forhold av betydning for avgjørelser om saksbehandlingen (§ 9-6).

Hva skjer hvis retten bruker feil form?

Retten kan ha brukt feil betegnelse, for eksempel kalt en kjennelse for en beslutning. Slikt skjer, og som part trenger du ikke å vite den riktige betegnelsen for å bruke retten din. Det spiller liten rolle. Tvisteloven § 19-1 fjerde ledd sier at det er uten betydning for avgjørelsens rettsvirkninger og for adgangen til å anke. Ved anke gjelder reglene for den avgjørelsestypen retten skulle ha brukt.

Det praktiske for deg er å se på avgjørelsens innhold og lese hva retten skriver om ankemulighetene. Husk likevel at fristen kan variere. Fristen for å anke er som hovedregel én måned. Retten kan fastsette en kortere ankefrist på én uke for avgjørelser som pålegger eller nekter tilgang til bevis.

Slik kan du anke de tre avgjørelsene

Dommer, kjennelser og beslutninger kan ankes (§ 29-2). Avgjørelser om saksbehandlingen kan ikke ankes etter at saken er avgjort, men dette gjelder ikke avvisning eller heving.

Ankegrunnene er ulike (§ 29-3). En dom eller kjennelse kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktum, feil rettsanvendelse eller feil i saksbehandlingen. En beslutning kan bare ankes hvis retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser den kan treffe, eller hvis avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.

Kort oppsummert

• Dom avgjør selve kravet, kjennelse brukes blant annet ved avvisning og bevistvister, og beslutning brukes for den løpende saksbehandlingen.
• Dommer og kjennelser skal begrunnes.
• Er feil form brukt, påvirker det ikke rettsvirkningene eller ankeadgangen.
• Alle tre kan ankes, men en beslutning kan bare ankes på snevre grunnlag.
• Fristen for å anke er som hovedregel én måned, og avgjørelsestypen avgjør hvilke ankegrunner du kan bruke.