§ 10-1. Småkravprosess: når brukes den forenklede saksbehandlingen?

Tvisteloven·LOV-2005-06-17-90
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 10-1. Hovedregel og virkeområde

(1) Småkravprosessen er den ordinære behandlingsmåten for små krav i saker for tingretten, med særlig vekt på at behandlingen er tilpasset betydningen av tvisten.
(2) Ved småkravprosess behandles
  1. alle saker hvor tvistesummen er under kr 250 000,
  2. saker med tvistesum på kr 250 000 eller mer dersom partene samtykker i behandling etter småkravprosess, og retten beslutter dette, og
  3. saker som ikke gjelder formuesverdier dersom retten finner at småkravprosessen vil være forsvarlig og hensiktsmessig, og ikke begge parter motsetter seg slik behandling.
(3) Ved småkravprosess behandles likevel ikke
  1. gruppesøksmål etter kapittel 35,
  2. saker etter spesialprosess med mindre det er bestemt i vedkommende lov,
  3. søksmål om rettsforhold hvor partenes rådighet er begrenset, jf. § 11-4, eller
  4. saker etter annet ledd bokstav a hvor saken for en part har vesentlig betydning ut over den konkrete tvist, eller hensynet til forsvarlig behandling nødvendiggjør behandling ved allmennprosess.
(4) Tvist om en sak skal behandles ved småkravprosess, avgjøres ved kjennelse. Treffes det uten saksøkerens samtykke avgjørelse etter tredje ledd bokstav d om at saken ikke skal behandles ved småkravprosess, kan saksøkeren frafalle saken uten å oppgi kravet og uten ansvar for motpartens sakskostnader.
Kilde: Lovdata — Tvisteloven § 10-1
Hva betyr dette?

Småkravprosessen er den vanlige måten å behandle små saker på i tingretten. Poenget er at arbeidsmåten skal stå i forhold til hvor mye som står på spill. Tvistesummen (verdien av det saken gjelder) avgjør i de fleste tilfeller. Alle saker under 250 000 kroner går som småkrav. Saker på 250 000 kroner eller mer kan også tas som småkrav, men da må partene samtykke, og retten må beslutte det. Saker som ikke gjelder penger eller andre verdier, kan tas som småkrav hvis retten finner det forsvarlig og hensiktsmessig, og ikke begge parter er imot.

Tredje ledd lister opp saker som ikke skal behandles slik. Det gjelder gruppesøksmål (søksmål på vegne av en gruppe med like krav), saker etter spesialprosess med mindre en annen lov sier noe annet, og saker der partenes rådighet (frihet til å styre saken) er begrenset. Om det siste sier § 11-4 at det gjelder blant annet personstatus og barns rettsforhold. I tillegg faller saker utenfor når resultatet har vesentlig betydning for en part ut over selve tvisten, eller når en forsvarlig behandling krever den ordinære behandlingsformen, allmennprosess.

Blir det strid om saken skal behandles som småkrav, avgjør retten det ved kjennelse. Kommer retten til at saken ikke skal være småkrav fordi den er viktig ut over tvisten eller krever allmennprosess, og saksøkeren ikke har gått med på det, kan saksøkeren trekke saken. Da beholder saksøkeren kravet, og slipper ansvar for motpartens sakskostnader.

Paragrafen er inngangen til kapitlet. I vanlige saker er det i stedet muntlig hovedforhandling etter § 9-14. § 17-2 om grunnlaget for verdifastsettingen viser hit.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i tvisteloven →
Gratis vurdering av din sak