§ 17-2. Slik regnes verdien av en tvist: grunnlaget for verdifastsettingen

Paragrafen sier hva verdien av en sak regnes ut fra. Utgangspunktet er hva kravet er verdt for saksøkeren (den som har reist saken) på det tidspunktet kravet bringes inn. Det er altså saksøkerens interesse som teller, ikke hva saksøkte mener om saken. Ved anke er det forskjellen mellom resultatet i underinstansen og det den ankende parten krever da anken erklæres, som utgjør verdien.

Er kravet allerede delvis anerkjent, får det betydning i to tilfeller. Skal retten avgjøre om forliksrådet har domsmyndighet, eller om saken skal behandles som småkravprosess, trekkes den delen av kravet som er erkjent i tilsvaret, fra. Etter § 6-10 kan forliksrådet dømme i saker om formuesverdier med tvistesum under 200 000 kroner hvis en av partene ber om det. Etter § 10-1 er småkravprosess ordinær behandling når tvistesummen er under 250 000 kroner. Har partene samtykket og retten besluttet det, kan også saker med høyere sum behandles slik.

Går påstanden ikke ut på penger, må saksøkeren i stevningen sette en pengeverdi på det saken gjelder. Det er bare til hjelp for retten. Retten er ikke bundet av tallet som er oppgitt, og kan bestemme at det skal innhentes bevis for verdien. Ved anke gjelder det samme for den som anker.

Paragrafen må leses sammen med resten av kapitlet. § 17-1 sier at retten selv må ta stilling til verdien når den har betydning. § 17-3 sier at flere krav legges sammen, men ikke krav og motkrav. § 17-4 har særlige regler for gjentatte ytelser, og § 17-5 sier at verdifastsettingen kan settes til side ved anke i snevre tilfeller. Kapitlet står etter reglene om stansing i § 16-17 til § 16-19, og § 18-1 om litispendens (at en ny sak om samme krav avvises) kommer rett etter.