§ 97. Forsvarer ved bevisopptak, anonyme vitner og tilrettelagt avhør

Paragrafen utvider retten til forsvarer til flere situasjoner før selve hovedforhandlingen. Skal siktede ha forsvarer under hovedforhandlingen, skal han som hovedregel ha det også når bevis tas opp på forhånd til bruk i den. Retten kan gjøre unntak hvis det er uproblematisk å ta opp beviset uten forsvarer. Er det ikke avgjort om forsvarer er nødvendig, eller er tiltale ikke tatt ut ennå, er det retten som tar opp beviset som avgjør spørsmålet.

Andre ledd gjelder anonyme vitner. Siktede skal ha forsvarer i rettsmøtet der retten avgjør om et vitne skal forklare seg anonymt, etter § 130 a eller § 234 a. Det samme gjelder når retten før hovedforhandlingen hører et anonymt vitne. Etter § 130 a kan anonym vitneførsel bare tillates i visse alvorlige saker, når vitnet eller noen nær vitnet kan bli utsatt for fare. Den er bare mulig hvis den er strengt nødvendig og ikke skaper vesentlige betenkeligheter for forsvaret. Tiltaket kan for eksempel bestå i at vitnets navn holdes skjult. Paragraf 234 a åpner for lignende vern av politiets kilder og informanter.

Tredje ledd gjelder tilrettelagt avhør etter § 239 b. Skal siktede varsles om et slikt avhør, skal han ha forsvarer straks. Hovedregelen i § 239 b er at første tilrettelagte avhør av et vitne tas uten at mistenkte varsles. Blir siktede varslet, skal han få rådføre seg med forsvareren før avhøret.

Bestemmelsen bygger på kravet om forsvarer under hovedforhandling i § 96. Siktedes rett til selv å velge forsvarer står i § 94. Retten skal oppnevne offentlig forsvarer når kravet gjelder, jf. § 100. I tillegg skal retten etter § 100 a oppnevne en offentlig advokat for mistenkte i visse saker om tvangsmidler, og også når det er begjært at forsvareren ikke skal få vite vitnets navn. Dette gjelder selv om mistenkte allerede har en forsvarer. Reglene i § 98 og § 99 fastsetter tilsvarende krav ved pågripelse og ved risiko for lang ubetinget fengselsstraff.