§ 292a. Bevisavskjæring for å beskytte politiets hemmeligheter

Paragrafen lar retten hindre at et vitne forklarer seg om forhold som påtalemyndigheten ikke vil bruke som bevis. Dette kalles bevisavskjæring. Formålet er å beskytte hemmelige forhold rundt politiets arbeid. Aktor må sette frem en begjæring, og avgjørelsen tas av en særskilt dommer, jf. § 272 a.

Vilkårene er strenge. Det må være fare for at en åpen forklaring får alvorlige følger, for eksempel at en kilde blir avslørt eller at politiets metoder blir kjent. Loven nevner også fare for et alvorlig lovbrudd mot liv, helse eller frihet, og fare for at samarbeid med et annet lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort. I tillegg må avskjæringen være strengt nødvendig, og den må ikke medføre vesentlige betenkeligheter for den siktedes forsvar.

Ordningen gjelder også når vitnet vil forklare om noe som kan røpe opplysninger som er lagt frem for retten da den avgjorde om et tvangsmiddel kunne brukes. Lovteksten nevner tvangsmidler som kommunikasjonsavlytting (jf. § 216 a), ransaking uten underretning (jf. § 200 a) og teknisk sporing (jf. § 202 c), i tillegg til båndlegging etter politiloven § 17 h.

Reglene i § 242 a om saksgangen gjelder tilsvarende så langt de passer. Det innebærer at retten ikke kan ta imot forklaring om innholdet i opplysninger som er unntatt. En kjennelse kan bare omgjøres hvis det har kommet nye opplysninger som tilsier at vilkårene ikke lenger er oppfylt, og avgjørelsen kan ikke brukes som ankegrunn. Begjæringen og dokumentene rundt den regnes ikke med i straffesaksdokumentene og skal ikke gjøres kjent for mistenkte og forsvareren.

Etter § 272 a bør begjæringen komme samtidig med at tiltalebeslutningen sendes over, og som regel ikke senere enn to uker før hovedforhandlingen. Kjennelsen er som utgangspunkt bindende også under hovedforhandlingen. Unntak er at påtalemyndigheten selv vil legge frem opplysningene, eller at grunnen er falt bort og tungtveiende hensyn tilsier omgjøring. Dommerens beslutning om ikke å omgjøre kan ikke ankes.

§ 292 a hører til reglene om bevisføring i hovedforhandlingen. § 292 lar retten nekte å føre bevis som mangler beviskraft eller gjelder forhold uten betydning, og § 294 pålegger retten å våke over at saken blir fullstendig opplyst. § 296 sier at vitner som kan ha betydning, bør avhøres muntlig. Bevisavskjæring etter § 292 a er dermed et snevert unntak fra ønsket om full opplysning. Den har en parallell i § 242 a, som gjelder dokumentinnsyn på liknende vilkår.