§ 216d. Haste-ordre og hvem som beslutter kommunikasjonskontroll

Hovedregelen er at rettens kjennelse må foreligge før kommunikasjonskontroll settes i gang. Paragrafen gir et unntak når det haster. Er det stor fare for at etterforskningen tar skade ved å vente, kan påtalemyndigheten gi en ordre i stedet for en kjennelse. Ordren må snarest mulig forelegges retten for godkjennelse, og aldri senere enn 24 timer etter at kontrollen startet. Faller fristen utenfor kontortid, går den ut først når retten åpner igjen.

Når påtalemyndigheten ber retten om godkjennelse, må den oppgi hvorfor den handlet uten kjennelse. Rettens syn på om hastevilkåret var oppfylt, skal skrives inn i rettsboken (rettens protokoll). Dermed kan bruken av hasteordre etterprøves. Faren for etterforskningen må være stor.

Andre ledd sier hvem hos politiet som kan bestemme at kommunikasjonskontroll skal brukes, eller at retten skal bes om tillatelse. Det er politimesteren eller visepolitimesteren. Er politimesteren borte, kan den faste stedfortrederen avgjøre. Politimesteren kan i tillegg, med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, gi samme myndighet til andre ledere i påtalemyndigheten. Bestemmelsen holder dermed avgjørelsen på ledernivå.

Sammenheng med andre paragrafer: Kjennelser etter § 216a og § 216b er utgangspunktet, og § 216c stiller krav om at kontrollen må ha vesentlig betydning. § 216e sier hvor saken føres for tingretten, og § 216f setter tidsrammene. § 216g og § 216h dekker behandlingen av opplysningene og kontrollen med politiets bruk av tiltaket. Paragrafen er viktig fordi mange andre regler viser hit, blant annet § 216j, § 216m og § 216o.