§ 186a. Fullstendig isolasjon under varetekt

Straffeprosessloven·LOV-1981-05-22-25

Kort oppsummert

Fullstendig isolasjon krever kjennelse og at det er nærliggende fare for at bevis forspilles.
Personer under 18 år kan ikke isoleres.
Fristen er høyst to uker om gangen, og fire uker for voksne når det er særlig grunn til det.
Det er en ytre grense på seks eller tolv uker, avhengig av strafferammen.

Lovteksten ordrett

§ 186a

Retten kan ved kjennelse beslutte at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte (fullstendig isolasjon) når varetektsfengsling er besluttet etter § 184 annet ledd, jf § 171 første ledd nr. 2, og det er nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert. Er den siktede under 18 år, kan isolasjon ikke besluttes.

Retten skal fastsette en bestemt tidsfrist for isolasjonen. Fristen skal være så kort som mulig, og må ikke overstige 2 uker. Den kan forlenges ved kjennelse med inntil 2 uker om gangen. Dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 2 uker vil være uten betydning, og den siktede er fylt 18 år, kan fristen forlenges med inntil 4 uker om gangen.

Den fengslede kan ikke holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn

6 uker når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre straff av fengsel inntil 6 år. Dersom siktelsen gjelder flere straffbare handlinger som samlet kan føre til en straff av mer enn 6 års fengsel, og tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede likevel holdes fortsatt isolert utover 6 uker.
12 uker når siktelsen gjelder en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 år. Dersom tungtveiende hensyn gjør det nødvendig, kan den fengslede holdes fortsatt isolert utover 12 uker.

§ 186 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Kilde: Lovdata — Straffeprosessloven § 186a

Hva betyr dette?

Paragrafen gjelder den strengeste formen for begrensning under varetekt: fullstendig isolasjon, der den fengslede holdes helt utenfor fellesskapet med andre innsatte. Retten kan bare beslutte dette ved kjennelse, og bare når fengslingen bygger på faren for at bevis ødelegges, og det er nærliggende fare for at den fengslede vil gjøre nettopp det hvis han eller hun ikke isoleres. Er siktede under 18 år, er isolasjon utelukket.

Isolasjon skal ha en fast tidsgrense. Retten fastsetter en frist som skal være så kort som mulig og høyst to uker. Den kan forlenges ved ny kjennelse, med inntil to uker om gangen. Er siktede fylt 18 år og etterforskingens art eller andre særlige forhold gjør fornyet prøving etter to uker meningsløs, kan fristen forlenges med inntil fire uker om gangen.

Det finnes også en ytre grense. Når siktelsen gjelder en handling med strafferamme på inntil seks år, kan isolasjonen ikke vare sammenhengende i mer enn seks uker. Gjelder siktelsen flere handlinger som til sammen kan gi mer enn seks års fengsel, og tungtveiende hensyn krever det, kan isolasjonen likevel fortsette. Er strafferammen høyere enn seks år, er grensen tolv uker, og også den kan overskrides når tungtveiende hensyn gjør det nødvendig.

Kjennelsen må, i samsvar med § 186 tredje og fjerde ledd, forklare hvordan etterforskingen ellers ville bli skadelidende og slå fast at tiltaket står i forhold til saken. Videre gjelder § 187 a: den fengslede skal løslates når grunnen for fengslingen er falt bort eller fristen er ute. Sammenhengen i loven er ellers at fengslingen avgjøres etter § 184, fengslingsfristen settes etter § 185, delvis isolasjon og andre begrensninger står i § 186, og retten kan i stedet velge alternativer etter § 188.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i straffeprosessloven →