§ 175. Hvem beslutter pågripelse, og hvordan?
- Påtalemyndigheten beslutter pågripelse, som hovedregel skriftlig.
- Ved fare ved opphold kan beslutningen gis muntlig og nedtegnes snarest.
- Retten kan beslutte pågripelse, for eksempel når den mistenkte er i utlandet.
- Politiet, eller noen påtalemyndigheten har bedt om det, gjennomfører beslutningen.
§ 175
Paragrafen sier hvem som bestemmer at noen skal pågripes, og hvordan beslutningen skal se ut. Hovedregelen er at påtalemyndigheten (den delen av statsapparatet som forfølger straffesaker) treffer beslutningen. Den skal være skriftlig. Den må si hvem den mistenkte er, gi en kort beskrivelse av det saken gjelder, og oppgi hvorfor pågripelsen er nødvendig.
Haster det, kan beslutningen gis muntlig. Den må da nedtegnes så raskt som mulig. Skriftlighetskravet er dermed en hovedregel med en praktisk sikkerhetsventil. Eksempel: en påtalejurist skriver en beslutning om å pågripe en navngitt mistenkt, med et kort sammendrag av forholdet og begrunnelsen. Politiet setter deretter beslutningen ut i livet.
Andre ledd gir også retten adgang til å beslutte pågripelse. Det gjelder blant annet når den mistenkte er i utlandet og påtalemyndigheten vil søke å få vedkommende utlevert, eller når forholdene ellers tilsier det. Etter tredje ledd er det politiet, eller noen påtalemyndigheten har bedt om det, som gjennomfører beslutningen.
Paragrafen sier hvem som beslutter, mens vilkårene for å pågripe står andre steder: § 172 for de groveste sakene, § 173 for fersk gjerning og § 173a for vilkårsbrudd. Pågripelse uten forhåndsbeslutning er tillatt etter § 176 når det er fare ved opphold. Da skal saken etter § 179 snarest mulig legges frem for en tjenestemann i påtalemyndigheten, som kan utferdige en skriftlig beslutning med innholdet som er beskrevet her. Den pågrepne skal etter § 177 få opplysning om mistanken og avskrift av en skriftlig beslutning, og § 178 krever at pågripelsen skjer så skånsomt som forholdene tillater.