§ 71. Hvem inndragning kan rettes mot

Paragrafen svarer på et praktisk spørsmål: hvem skal kravet om inndragning rettes mot? Svaret avhenger av hvilken type inndragning det gjelder. Hvert ledd tar for seg én type.

For utbytte etter § 67 skal kravet gå mot den som direkte fikk utbyttet ved handlingen. Loven legger til grunn at det er lovbryteren som fikk det. Vil lovbryteren hevde at en annen fikk pengene, må lovbryteren gjøre det trolig. Bevisbyrden ligger altså hos lovbryteren. Utvidet inndragning etter § 68 rettes mot lovbryteren selv.

For ting etter § 69 rettes kravet mot lovbryteren eller mot den lovbryteren handlet på vegne av. I visse tilfeller kan kravet i stedet rettes mot en eier som forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en straffbar handling. Eksempel: en eier låner bort en ting og burde forstå at låntakeren vil bruke den til et lovbrudd. Da kan eieren i noen tilfeller selv bli målet for inndragningen.

For forebyggende inndragning etter § 70 er det den som besitter eller eier tingen som rammes. Det trenger ikke være lovbryteren, og det trenger ikke ha skjedd noe straffbart ennå.

Paragrafen utfyller de fire foregående inndragningsreglene. Er utbytte eller ting overdratt til andre, gir § 72 egne regler om mottakeren. § 73 regulerer rettighetshavere, og § 74 har fellesregler for tilfeller der tingen ikke tilhører lovbryteren. Til slutt sier § 75 at det inndratte som hovedregel går til statskassen.