Kan politiet inndra penger jeg har tjent på et lovbrudd?

Hva inndragning av utbytte betyr

Straffeloven § 67 sier at utbytte av en straffbar handling «skal inndras». Retten har altså ikke fritt valg. Inndragning er en hovedregel med få unntak. Den er heller ikke straff i seg selv, men skal sørge for at ingen sitter igjen med gevinsten av lovbruddet.

Istedenfor utbyttet kan hele eller deler av utbyttets verdi inndras. Har du solgt noe ulovlig og brukt pengene, kan altså staten kreve et beløp som tilsvarer det du tjente. Inndragning foretas selv om gjerningspersonen manglet skyldevne (var psykisk utilregnelig eller under 15 år) eller ikke utviste skyld.

Hvem som avgjør, avhenger av saken. Retten avgjør i en vanlig straffesak. Påtalemyndigheten kan ta det med i et forelegg om inndragning. Det er forklart i artikkelen Kan forelegget inndra utbytte av lovbruddet?.

Hva som regnes som utbytte

Utbytte er det du har fått ved lovbruddet, for eksempel salgsinntekten fra ulovlig salg, betaling for ulovlig tjeneste eller penger fra svindel. Loven sier også at følgende regnes med:

• formuesgoder som trer i stedet for utbyttet, for eksempel en bil du kjøpte for pengene
• avkastning og andre fordeler av utbyttet, for eksempel renter

Utgifter kommer ikke til fradrag. Det betyr at du ikke kan trekke fra det du brukte for å begå lovbruddet. Inndragningsbeløpet er med andre ord bruttoinntekten, ikke fortjenesten.

Når beløpet ikke kan bevises nøyaktig

Politiet har ofte ikke full oversikt. Det finnes sjelden regnskap for ulovlig virksomhet. Loven løser dette ved at beløpet fastsettes skjønnsmessig når størrelsen på utbyttet ikke kan godtgjøres. Retten vil da bygge på det som er funnet, for eksempel kontoutskrifter, meldinger, forklaringer og hvor lenge virksomheten pågikk.

Skjønnet må likevel være forsvarlig, og retten kan ikke velge et vilkårlig tall. Kan du dokumentere at utbyttet var lavere enn påstått, for eksempel med kvitteringer og kontoutskrifter som viser hva som faktisk kom inn, er det noe retten må ta stilling til.

Hvem inndragningen kan ramme

Etter straffeloven § 71 foretas inndragning av utbytte overfor den utbyttet er tilfalt direkte ved handlingen. Loven legger til grunn at utbyttet er tilfalt lovbryteren, med mindre lovbryteren sannsynliggjør at det er tilfalt en annen. Beviskravet ligger altså på den som hevder at pengene gikk til noen andre.

Har utbyttet blitt gitt videre, kan det i noen tilfeller likevel inndras hos mottakeren. Straffeloven § 72 åpner for det hvis overdragelsen skjedde som gave, eller mottakeren forstod eller burde ha forstått sammenhengen mellom det overdratte og en straffbar handling.

Når staten kan sikre kravet

Inndras verdien i stedet for selve utbyttet, kan det bestemmes at et formuesgode hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet. Har du en bil eller en eiendel som ble kjøpt for pengene, kan den altså bli knyttet til kravet som sikkerhet. Da kan du ikke bare selge den og la kravet stå ubetalt.

Slik kan inndragningsbeløpet bli lavere

Det finnes flere unntak fra at hele utbyttet skal inndras:

• Ansvaret kan reduseres eller falle bort i den grad inndragning vil være klart urimelig.
• Har du betalt erstatning til den som ble skadelidende, og erstatningen helt eller delvis svarer til utbyttet, kan inndragningsbeløpet reduseres med det du har betalt.
• Det samme gjelder hvis du har oppfylt en forpliktelse som saken gjelder, for eksempel betalt tilbake et krav.

Terskelen for «klart urimelig» er høy. Det vanlige er at utbyttet inndras.

Gjenstander og utbytte er ikke det samme

Utbytte etter § 67 er penger eller verdier du har tjent. Gjenstander som er brukt til lovbruddet, eller som lovbruddet gjaldt, inndras etter straffeloven § 69. Det kan for eksempel gjelde en bil som er brukt til smugling. Her gjelder andre vilkår. Retten skal blant annet vurdere om inndragningen er påkrevd av hensyn til effektiv håndheving og om den er forholdsmessig.

Hvor lenge det går før staten ikke lenger kan kreve inndragning, følger av § 92. Foreldelsesfristene i § 86 gjelder tilsvarende, men fristen skal ikke være kortere enn 5 år, og for inndragning etter §§ 67 og 68 ikke kortere enn 10 år.

Kort oppsummert

• Utbytte av en straffbar handling skal inndras, enten av retten i dommen eller i et forelegg fra påtalemyndigheten (straffeloven § 67).
• Utbytte regnes som brutto. Utgifter kommer ikke til fradrag.
• Kan utbyttet ikke bevises nøyaktig, fastsettes beløpet skjønnsmessig.
• Betalt erstatning kan redusere beløpet, og klart urimelig inndragning kan reduseres eller falle bort.
• Inndragning av utbytte fra et lovbrudd kan ramme mottakere av gaver og kan kreves i minst 10 år.