§ 74. Inndragning når eieren ikke er lovbryteren

Inndragning rammer ikke alltid lovbryteren. Utbytte eller ting kan tilhøre en annen, og da må den andre få mulighet til å forsvare seg. Paragrafen gir prosessreglene: hvem kravet rettes mot, og hva som skjer når eieren er ukjent eller ikke er i landet.

Hovedregelen er at kravet reises mot eieren eller rettighetshaveren. Det gjelder inndragning av utbytte etter § 67 og § 68 og av ting etter § 69 og § 70. Det gjelder også når det kreves inndratt verdien av en ting som er beslaglagt, eller som er sluppet fri mot at det er stilt sikkerhet.

Er eieren eller rettighetshaveren ukjent, eller har vedkommende ikke kjent oppholdssted i Norge, kan det beslaglagte likevel inndras i saken mot lovbryteren eller mot den som hadde tingen ved beslaget. Det krever at det finnes rimelig av hensyn til eieren, og eieren skal så langt det lar seg gjøre varsles. Har verken lovbryteren eller besitteren kjent oppholdssted i Norge, kan tingretten beslutte inndragning uten at noen er saksøkt (stevnet som part). Det er en unntaksordning, siden retten her avgjør uten en motpart.

Reglene om ukjent eier eller oppholdssted brukes også når rettigheter skal inndras etter § 72 femte ledd og § 73.

Paragrafen samler prosedyren for flere av inndragningsreglene. § 71 sier hvem inndragningen som hovedregel rettes mot, § 72 regulerer erververe, og § 73 rettighetshavere. § 75 bestemmer at det inndratte som hovedregel tilfaller statskassen.