§ 73. Rettigheter i ting som inndras, for eksempel pant

Når en ting eller et formuesgode inndras, kan andre ha rettigheter i det. Paragrafen avgjør når en slik rettighet kan falle helt eller delvis bort som følge av inndragningen. Utgangspunktet er at rettigheten består. Bare i bestemte situasjoner kan retten sette den til side.

Retten kan la rettigheten falle bort overfor tre grupper. Den første er rettighetshaveren som selv sto bak den straffbare handlingen. Den andre er den lovbryteren handlet på vegne av. Den tredje er en rettighetshaver som da rettigheten ble sikret, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle brukes til et lovbrudd, eller at den kunne bli inndratt. Det er avgjørende hva rettighetshaveren visste eller burde visst, ikke bare hva lovbryteren gjorde.

Rettigheter som er sikret ved utleggspant, arrest eller legalpant (pant som følger direkte av loven), er unntatt fra den tredje gruppen. Bortfallet er også en adgang og ikke en plikt. Retten kan velge å la rettigheten falle bort helt, delvis eller ikke i det hele tatt. Paragrafen viser dessuten til § 67 første ledd tredje punktum, slik at ansvaret kan lempes eller falle bort i den grad det ville være klart urimelig.

Paragrafen hører sammen med § 72, som regulerer forholdet til erververe, altså den som har fått noe overdratt. § 73 gjelder derimot den som har en sikkerhet eller annen rettighet i det som inndras. § 69 og § 70 omhandler ting som kan inndras, og § 71 sier hvem inndragningen rettes mot. § 74 har fellesregler om krav mot eier eller rettighetshaver når tingen ikke tilhører lovbryteren. Etter § 75 går det inndratte i hovedregelen til statskassen.