§ 10-1. Forbud mot diskriminering av sjøfolk

§ 10-1 forbyr diskriminering av sjøfolk på grunn av politisk syn, medlemskap i en arbeidstakerorganisasjon eller alder. Forbudet gjelder både direkte forskjellsbehandling, der noen åpent behandles dårligere på grunn av et av disse forholdene, og indirekte diskriminering, der en tilsynelatende nøytral regel i praksis rammer skjevt. Trakassering regnes som diskriminering etter paragrafen, det samme gjør det å be andre om å diskriminere. Vernet gjelder på samme måte for den som jobber deltid eller er midlertidig ansatt. For andre diskrimineringsgrunnlag enn dem paragrafen selv nevner – for eksempel kjønn, graviditet eller etnisitet – er det i stedet likestillings- og diskrimineringsloven som gjelder om bord.

Aldersdiskriminering er likevel ikke forbudt uten unntak: § 10-3 åpner for forskjellsbehandling som har et saklig formål og som er nødvendig for å utøve arbeidet, uten å være uforholdsmessig inngripende overfor den det gjelder. Arbeidsgiver har heller ikke lov til å spørre om politisk eller religiøst ståsted eller fagforeningsmedlemskap ved ansettelse, se § 10-4.

§ 10-1 er den sentrale forbudsbestemmelsen i lovens kapittel 10 om vern mot diskriminering. § 10-2 utdyper hvilke sider av arbeidsforholdet forbudet dekker, fra utlysing av stilling til opphør av arbeidsforholdet. Den som mener seg forbigått, kan etter § 10-6 be arbeidsgiveren om skriftlig begrunnelse for hvem som ble ansatt. Bevisbyrderegelen i § 10-8 gjør det lettere å nå fram: legger arbeidstakeren fram opplysninger som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd, må arbeidsgiveren eller rederiet sannsynliggjøre at det ikke er tilfellet. Brytes forbudet, kan den som er rammet kreve oppreisning og erstatning etter § 10-9, uavhengig av om arbeidsgiveren kan lastes for det.