§ 10-9. Erstatning og oppreisning ved diskriminering

§ 10-9 beskriver konsekvensene av brudd på kapittel 10. Rammes noen av forbudt forskjellsbehandling etter § 10-1, eller møtes med gjengjeldelse etter å ha klaget slik § 10-7 beskriver, oppstår en rett til penger fra arbeidsgiveren eller rederiet. Det spiller ingen rolle om bruddet var uaktsomt eller ikke – ansvaret inntrer uansett skyld. To typer krav kan reises samtidig: erstatning for det økonomiske tapet diskrimineringen har medført, og oppreisning for den ikke-økonomiske belastningen. Oppreisningsbeløpet fastsettes ikke etter en fast sats, men skjønnsmessig, med vekt på hvor alvorlig saken er og forholdet mellom partene for øvrig. I tillegg gjør andre ledd ugyldig enhver avtale- eller reglementsbestemmelse, for eksempel i en tariffavtale, som strider mot kapittel 10.

§ 10-9 aktiveres når noen av de konkrete forbudene lenger fram i kapitlet er brutt. Etter § 10-1 er diskriminering – både den åpne og den skjulte typen – forbudt når den skyldes politisk oppfatning, fagforeningsmedlemskap eller alder, og det samme gjelder trakassering og pålegg om å diskriminere; disse reglene gjelder også deltidsansatte og midlertidig ansatte. Etter § 10-7 er det forbudt å gjengjelde noen som har klaget på eller varslet om brudd i kapitlet, med mindre klageren selv har vært grovt uaktsom. Rammes en arbeidstaker av ett av disse to forholdene, er det § 10-9 som avgjør hva han eller hun kan kreve i etterkant.

§ 10-9 er sluttbestemmelsen i kapittel 10 og bygger på de øvrige reglene: forbudet i § 10-1, unntaket i § 10-3, opplysningsplikten i § 10-6 og bevisbyrderegelen i § 10-8, som gjør det lettere for en arbeidstaker å bevise at diskriminering har skjedd. Uten § 10-9 ville de andre reglene i kapitlet i stor grad mangle en økonomisk konsekvens ved brudd.