§ 209. Oljesølansvar og forholdet til petroleumsloven og konvensjoner

Paragrafen regulerer forholdet mellom sjølovens oljesølregler og andre regelverk. Første ledd slår fast at §§ 191 til 208 ikke innskrenker ansvaret som en rettighetshaver eller operatør har etter petroleumsloven kapittel 7. Det gjelder krav for forurensningsskade fra utstrømming eller utslipp av petroleum. Petroleumsvirksomheten har altså sitt eget ansvarssystem, og sjøloven kommer ikke i veien for det.

Andre ledd gjelder når rettighetshaveren eller operatøren er ansvarlig etter petroleumsloven. Da kan krav etter §§ 207 og 208 bare gjøres gjeldende med de begrensningene som følger av petroleumsloven §§ 7-4 og 7-5. Petroleumsloven § 7-4 er en kanaliseringsregel: erstatningskrav mot rettighetshaveren må gå etter petroleumsloven, og ansvar kan ikke gjøres gjeldende mot blant andre entreprenører, leverandører av utstyr, dem som setter i verk tiltak mot forurensning, og ansatte hos disse. Petroleumsloven § 7-5 begrenser regress til tilfeller der noen har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Regressansvaret kan lempes. En avtale om videre regress er ugyldig. Ved regress mot noen som har rett til begrensning etter sjøloven, kommer sjølovens begrensningsregler til anvendelse.

Tredje ledd setter en grense for hele rekken. Reglene i §§ 191 til 208 gjelder ikke hvis de kommer i strid med Norges forpliktelser overfor stater som ikke har sluttet seg til 1992-ansvarskonvensjonen. Konvensjonsforpliktelsene går altså foran.

Paragraf 207 og § 208 omfatter oljesøl utenfor konvensjonens område og fra andre skip og innretninger, og dem er det § 209 andre ledd peker på. Paragraf 205 og § 206 gjelder dommer og virkeområde. Paragrafene 210 til 210c har regler om vrakfjerning. Eksempel: en operatør er ansvarlig etter petroleumsloven for et utslipp. Et krav mot ham etter § 208 kan da bare gjøres gjeldende innenfor de rammene petroleumsloven setter.